«Netthodene» lever i det 20. århundre

Du hører dem hele tiden, de som ivrer for, og gleder seg til, «den digitale transformasjonen», som ble påbegynt for en 30 års tid siden, som sitter på Face og etterlyser tips fra sine «digitale venner», og av en eller annen grunn forestiller seg at det fins et skille mellom vår analoge og digitale tilværelse – eller analoge og digitale mennesker, for den saks skyld.

Sist ute er Adresseavisens utviklingsredaktør Ingeborg Volan, som tar til orde for en egen digitaliseringsminister – og forstå meg endelig rett: Ingeborg er en drivende dyktig journalist, som jeg personlig introduserte for journalistyrket, da jeg hyret henne til faget, en høstdag for 18 år siden, og siden bare er blitt bedre og bedre. Entusiasmen for digitaliseringen, som universalmiddel derimot, klarer jeg rett og slett ikke å dele.

For det kan ikke hjelpes. Liksom jeg for 15 år siden rev meg i håret over alle som betraktet verdensveven noe «nytt og spennende», enda det alt var et fenomen som hadde preget hverdagen vår i elleve år, gremmes jeg over forestillinger om at det skal eksistere et skille mellom Internett og sfærene bortenfor – hvor nå det måtte være.

Etter om lag 25 år med verdensveven, eller weben, som latskapen tidvis frister oss til å si, er det på tide å se i øynene at den gjennomsyrer omtrent all vår gjøren, ikke minst i vår kontakt med myndighetene, enten på Altinn, Helsenorge.no eller hva det nå er, eller når vi kjøper julegaver (årets prognose for Nordens samlede jule-netthandel lyder NOK 21,2 milliarder) og feriereiser – eller betaler våre regninger. I økende grad gjelder det også dagligvarehandelen.

Samtlige av våre statsråder må forholde seg til digitaliseringens seneste krumspring, for å sikre at deres respektive departementer er på høyden av utviklingen. Det skulle da også bare mangle, ikke bare fordi departementene er på nett, men plikter å levere nettbaserte selvbetjeningsløsninger i bøtter og spann – og påse at de interne prosessene fungerer sømløst, på tvers av de forskjellige og, forhåpentligvis, integrerte systemene.

Det er en plikt som er like selvskreven, som at forsvarsministeren skal påse at landet har et forsvar verdt å snakke om. Men det er klart, når vi ikke har det, er det kanskje liten grunn til å forvente at Forsvarsdepartementet teknologiske løsninger er stort bedre. Likefullt er det et ansvar som påhviler den enkelte fagstatsråd.

Opprettelsen av et digitaliseringsdepartement, har som premiss at det digitale på en eller annen måte er noe spesielt, noe helt eget, som opererer på siden av samfunnsprosessene man av en eller annen grunn anser analoge.

Det er en feilslutning av dimensjoner, som antagelig kunne ha stemt i 1995, men som jeg med skam må melde er en verdensanskuelse som hører hjemme nettopp da. Skal vi legge internettbruken til grunn for netthode-betegnelsen, er selv min gamle, for lengst pensjonerte mor et netthode. Vi er, kort sagt, netthoder, alle mann alle – og det fins ikke det bøss ved Internett som er spesielt lenger, hverken for barnehage-barn eller pensjonister.

Jeg beklager, Ingeborg. Du er dyktig. Drivende, som alt benevnt, men nå må dere komme dere over på denne siden av årtusenskiftet, og se at det digitale og Internett er normen, ikke unntaket, i 2017, og at det favner alt vi foretar oss, i en slik grad at vi nesten må forvente digital kompetanse fra samtlige ministere.

Én ekstra, med ansvar for at kollegene kan det de skal kunne, blir kanskje litt … ja, du vet.

For øvrig:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *