Kan jeg hjelpe med årsrapporten?

Nå har jeg selvfølgelig ingen kjennskap til hvor mye du avhenger av en årsberetning som tar seg godt ut, men skulle det være tilfellet, er det slett ikke utenkelig at jeg kan være til hjelp.

Gjennom de siste 35 årene har jeg bistått både finansnæring og store industriforetak med årsrapporter, så vel som med fremleggelse av kvartals-, halvårs- og årsresultater, på prent, på skjerm og på nett, og holder det ikke for helt usannsynlig at jeg også kan bidra til at dine tall tar seg godt ut – enten de er røde eller svarte, presentert i tabell-oppstillinger eller nennsomt visualisert, som i bildet over.

Hvordan det nå er med den saken, hadde det neppe skadet å ta en prat om hvordan jeg kan være til hjelp, og på hvilke plattformer, enten du kun trenger bistand til layout og design – eller til diagrammer, foto, illustrasjon, tekst og språkvask/korrektur. Ja, du vet: din alt i ett-maskin på Tysnes.

Og så mekker jeg infografikk, overrislet med piktogrammer, om du vil:

piktogrammer_flate

Alt du trenger er å sende meg en e-post – eller ringe 915 11 178.

Snakkes vi?

29. juni 2019: Hundreårsdag for en bauta

Til sommeren markerer befolkningen på Tysnes 100-årsdagen til Johannes Heggland (1919-2008), som gjennom sitt lange virke klarte å sette det lille lokalsamfunnet på det litterære norgeskartet – endog ute i den store verden.

Da vil det også være tyve år siden jeg fikk gleden av å intervjue ham, i anledning 80-årsdagen, mens ens bolde viv, som jeg ektet bare dager i forveien, fotograferte, som det fremgår av denne faksimilen:

Faksimile av Aftenposten-intervjuet med Johannes Heggland, der det for øvrig er verdt å merke seg fotografens navn, Malin Tvedt, som idet intervjuet gikk i trykken kunne føye "Petterson" til navnerekken.
Faksimile av Aftenposten-intervjuet med Johannes Heggland, der det for øvrig er verdt å merke seg fotografens navn, Malin Tvedt, som idet intervjuet gikk i trykken kunne føye «Petterson» til navnerekken.

Og intervjuet finner du her:

Intervju med Johannes Heggland

For flere litterære utlegninger, les også intervjuet mitt med May Grethe Lerum samme år (1999) – om enn for Morgenbladet:

Intervju med May Grethe Lerum

Toppillustrasjon: Tysnes-forfatteren Johannes Heggland var enormt produktiv gjennom sine 89 leveår. Illustrasjon: Jarle Petterson.

Et gledelig blast from the past

Verden er heldigvis full av sjenerøse mennesker, som rundhåndet deler av sin kunnskap og livsvisdom. Selv har jeg, både i embeds og privat medfør, vært så heldig å få plukke hjernen til inntil flere av dem, enten de har utmerket seg innen kunst, musikk, politikk, forskning, næringsliv eller litteratur, som tilfellet denne gangen er.

Hin sommer ramlet nemlig en e-post ned i innboksen, fra forfatterinnen, kritikeren og journalisten May Grethe Lerum, lydende (mine uthevelser):

Sjelden jeg søker eget navn på nett, men i dag gjorde jeg det. Altså i Morgenbladets arkiver. Hadde helt glemt denne saken, som vel blir stående som noe av det mest fornuftige og bevisste intervjuet jeg har blitt objekt for 🙂
Vurderer å dele på min side, hvis du syns det er OK.

Og det skulle da bare mangle! Til gjengjeld utba jeg hennes tillatelse til å gjøre det samme, til hvilket hun samtykket uten nølen (som den rundhåndede hun engang er) – og resultatet står å lese her:

Intervju med May Grethe Lerum

Foto: May Grethe Lerum, fotografert av hennes datter, Maria Grimstvedt Lerum.

Jarle Petterson Media: nu også med oppdatert CV

Rett som det er sitter du uforvarende der og blir offer for at en gammel arbeidsplass bytter navn, helt opphører, sluker andre eller selv blir slukt, slik det gjerne er blant de ville dyrene, med det til følge at ditt curriculum vitae fremstår både misvisende og feilinformert – og det kan vi jo ikke ha!

Følgelig har jeg nok en gang flikket. Ikke utelukkende for å korrigere andres «feil», langt der ifra. Det nytter nemlig ikke å stikke under stol at frilanstilværelsen i det grisgrendte har sine utfordringer. Dermed er oppdateringen vel så mye salgsplakat som ajourføring, utført i den ytterst minimale minimalisme – og gloriøs sorthvitt, så klart.

jpcv

 

Så vet du om noen som trenger en som meg, var det ikke meg imot om du gjorde dem oppmerksom på det, enten som fortsatt frilanser eller som kandidat til en ubekledd post (såfremt den fordrer bekledning, vel å merke).

Hvorom allting er, er mitt levnetsløp herved beriktiget, til en av mine gamle arbeidsgivere igjen finner det opportunt å bytte navn. For anledningen gjaldt navnebyttet for øvrig Bluegarden, som hin vår gikk inn i Visma – under navnet Visma Enterprise.

FYI, som de sier.

P.S. Full og lesevennlig PDF (61 kb) kan automagisk lastes ned med fjærlett trykk på dette ikonet:

PDF

Markedsføring gir økt turisme i distriktene, men …

I mange år har jeg hatt hovedansvaret for nyhetspubliseringen på nettstedet til reiselivsorgasnisasjonen HSMAI, med innblikket det har gitt i mer eller mindre vellykkede initiativer for å øke trafikken, både hos flyselskaper, cruiserederier og destinasjonsselskaper. Ikke så rent sjelden lar jeg meg også imponere over hva enkelte får til – ikke minst i Trysil, som i år hadde rekordbesøk, for fjerde år på rad.

Det er en grunn til det. Ikke fordi de har vært så aktive markedsførere (skjønt også det har bidratt), men fordi de har satset på destinasjonsutviklingen, på å rendyrke Trysil som opplevelsessenter, også i sommerhalvåret. For at destinasjonen, med sitt landskap, sine skiløyper, hoteller, resorts og hyttelandsbyer, er et vintereldorado, tør være viden kjent. Som sommerdestinasjon derimot, har stedet ført en heller sørgelig tilværelse – til det ble satset penger, innsats og ekspertise på å rendyrke bygda til et sommerlig opplevelsessenter, med sykkelturismen i sentrum.

Et nordnorsk eventyr

Og det er klart de har markedsført – det er jo ikke det jeg sier. Problemet er at markedsføring har lite for seg, dersom du ikke har noe å markedsføre. Det nytter for eksempel ikke å lokke med midt på treet overnatting og bevertning, om det eneste du har å by de tilreisende, er natur du finner over hele det langstrakte land. Det skjønte de også i Narvik, som i dag fremstår som alpindestinasjon det lukter olympiske leker av, med dertil hørende reiselivsvekst.

Ifølge NHO Reiseliv har den såkalte opplevelsesbransjen i Nordland de senere årene sett en vekst på 280 prosent – også det mye takket være satsingen i Narvik, og et knippe øvrige Nordlands-destinasjoner.

Pose og sekk

Stor var derfor entusiasmen da jeg nylig ble bedt om å bidra til vekst i den lokale turismen i Tysnes, som altså er kommunen jeg bebor. Inspirert av den ovenfor nevnte rekordveksten, luftet jeg alle tenkelige satsingsområder, altså ting å få på plass, før man gir seg til å markedsføre dem. Men jeg må ha misforstått, for hensikten later til å være markedsføring av det vi alt har, som begrenses til natur du finner overalt, i tillegg til en halv håndfull spisesteder, en campingplass og et slags pensjonat (og, men ikke minst, Tysnesfest, skjønt den «kun» besørger én ukes turisme).

Det er klart jeg kunne ha bidratt til nok et forsøk på å markedsføre noe sånt, men konsekvensen for turiststrømmen hadde neppe vært nevneverdig – som er hva jeg med denne bloggposten prøver å påpeke overfor besluttende myndigheter i en kommune som nyss ble tildelt 24 millioner norske penger fra Havbruksfondet, som alt synes øremerket andre verdige formål – trolig sanering av kommunegjelden.

Men du vet hvordan det er. Til lags åt alle kan ingen gjera, og du øker ikke turiststrømmen ved å nedbetale kommunegjelden, skjønt kommunegjelden kan nedbetales som følge av turistvekst. Eller som NHO Reiseliv skriver: «En kommune uten reiseliv vil slite».

Så la oss se litt på reiselivsnæringens bidrag til personskatt-inntektene i et utvalg Nordlands-kommuner:

Narvik: Reiseliv (12 millioner), sjømat (0 millioner), prosessindustri (4 millioner)
Bodø: Reiseliv (88 millioner), sjømat (15 millioner), prosessindustri (7 millioner)
Alstahaug: Reiseliv (17 millioner), sjømat (4 millioner), prosessindustri (2 millioner)
Vågan: Reiseliv (14 millioner), sjømat (16 millioner), prosessindustri (1 million)
Sortland: Reiseliv (6 millioner), sjømat (5 millioner), prosessindustri (4 millioner)
Fauske: Reiseliv (5 millioner), sjømat (2 millioner), prosessindustri (3 millioner)
Evenes: Reiseliv (3 millioner), sjømat (0 millioner), prosessindustri (0 millioner)

Jeg har stor tro på at reiselivsnæringen i Tysnes kommune går gode tider i møte, dersom det satses på noe som kan markedsføres, og tilskuddet fra Havbruksfondet er nok et godt sted å begynne. Skjer det, kan jeg nesten love at mitt bidrag til markedsføringen også gir avkastning.

Men neppe før.

En langdryg affære

Den observante leser vil muligens huske at jeg for halvannet år siden tillyste en slags satsing på et privat prosjekt, en kolleksjon med norsk-tematisert clipart:

Langtidsprosjekt: Norsk clipart

Men er det én ting som blir tydelig, spesielt i slike sammenhenger, er det gode og gamle TTT. Ting tar simpelthen tid – uten at det dermed er noen grunn til å gi opp. Så i anledning söta brors valg i dag, slipper jeg det siste tilskuddet til samlingen, Stortinget, som jeg la foreløpig siste hånd på i dag:

Så får vi se om lysten til å tegne flere nasjonale ikoner skulle melde seg. Samlingen vokser i det minste, om aldri så tregt.

Du finner forresten en samling av øvrige tegninger på denne siden:

Vektorgrafikk

Da Telenor handlet om fremtidsdrømmer

Ingen kan ha unngått å merke seg kontroversene rundt Telenors konsernsjef Sigve Brekke og Norge-sjefen, Berit Svendsen, som har hatt sitt virke i selskapet like siden hun begynte i Televerkets forkningsinstitutt på Kjeller for 30 år siden – en saga som skulle ende med at Svendsen nettopp tok sin hatt og gikk, og som jeg har fulgt med den største interesse.

Med så stor interesse at jeg rent glemte min lange og interessante samtale med damen for tolv år siden, som resulterte i dette intervjuet, som i ettertid kan virke litt fornøyelig – og tjene som påminnelse om hvor langt vi siden er kommet.

God fornøyelse:

Intervju med Berit Svendsen, Telenor

Foto: Berit Svendsen, tidligere administrerende direktør i Telenor Norge. Foto fra Telenor Norge.

En ekstremt ekstrovert introvert

Denne uken hadde jeg gleden av å intervjue InterContinental Hotel Groups opplærings- og utviklingssjef i Europa, belgieren Gil Mulders, som arbeider med Paris som base for sitt virke, på kryss og tvers av kontinentet.

Som journalist på en øde ø i den vestnorske skjærgården, var jeg selvfølgelig henvist til å gjennomføre intervjuet ad IP-telefoni – for anledningen FaceTime (skjønt Skype egentlig er regelen), men både lesere og oppdragsgiver er like fornøyd som de ville ha vært om vi møttes ansikt til ansikt – om ikke mer. Så da får jeg vel kanskje si meg fornøyd selv også.

Overskriften henspiller på noe som fremkom i intervjuet, som forekom meg usedvanlig fascinerende, idet han kunne fortelle at han, som en som primært håndterer mennesker, sitt eget team på 14 inkludert, er en introvert (les: innadvent), enda han i intervjuet fremsto ekstremt snakkesalig og forekommende – og dertil spesielt behagelig å konversere.

Som brakte meg i tanker om noe jeg leste for kun to dager siden:

«Alle» arbeidsgivere søker etter utadvendte jobbkandidater, NRK.no, 30. august 2018

Ettersom Mulders altså forekom meg så usedvanlig kompetent – og altså blant de beste intervjuobjektene jeg noen gang har støtt på, er det ikke fritt for at min første innskytelse var at rekrutterere muligens har et og annet å lære.

Hvorom allting er, resultatet, som altså vakte slik åtgaum, finner du her.

Innskytelse:

Podkasten M&M's – eller Marketing- og mediasnakk, om du vil. Min illustrasjon.

Siden jeg gjør opptak av intervjuene mine, så ingen detaljer går tapt, har det slått meg at jeg muligens kunne bruke noen av dem i flere kanaler – også i forbindelse med podkaster, enten for HSMAI selv – eller i min egen podkast, Marketing- og mediasnakk, som distribueres på ytterst sporadisk basis.

Foto: Gil Mulders, IHGs Head of Learning Europe. Fotograf: Joanthan Abensur.

Serif snart klar med InDesign-dödare

Jeg har alltid vært glad i Adobe og deres såkalte Creative Suite, hovedsakelig Photoshop, InDesign og Illustrator, så klart, foruten noen av de mer web-spesifikke verktøyene, og var en flittig bruker gjennom noen tiår – til jeg for en ti års tid siden valgte å migrere til Serifs PagePlus, PhotoPlus, DrawPlus og WebPlus, som i det vensentligste utrettet det samme, men til en langt rimeligere penge (noe som selvfølgelig er avgjørende for fattige frilansere).

I 2014 gjorde dessuten Adobe programvaren sin abonnementsbasert, i stedet for den gamle løsningen, som innebar at du kjøpte programvaren, én gang for alle. Dermed var brukerne bundet til å betale Adobe-abonnementer livet ut. En ikke videre sympatisk løsning, så klart. Så da Serif samme år lanserte sin Affinity Designer, et program som på mange måter gikk flere ganger utenpå Adobes Illustrator, var jeg ikke sen om å kaste meg utpå.

Året etter lanserte de Affinity Photo, som jeg også skaffet etter en stund (mens jeg fortsatt var bundet til mitt siste år som Photoshop-abonnent) – og siden har jeg bare ventet på sideombreknings-alternativet, Affinity Publisher, som ble lansert i offentlig beta for to dager siden. Det burde være unødvendig å nevne at den er installert, som bildet for oven vil vise, og erfaringene så langt? Overveiende positive! Men ta ikke mine ord for det. Her er et knippe omtaler fra de siste dagene:

Og en liten preview (for lyd, klikk på høyttaler-ikonet):

Spør du meg, snakker vi om et paradigmeskifte innen grafisk form, for en slikk og økonomisk ingenting.

Herregud, så gøy dette skal bli!

P.S. Jeg er helt på det rene med at dette kan fremstå som betalt omtale, men forsikrer: det er bare så henrykt jeg er, for dette, dette kommer til å snu fullstendig oppned på hverdagen, for en som ikke kan ta seg råd til Adobes blodsugende praksis. Foruten, selvfølgelig, det frydefulle i at programvaren, tross Brexit og allting, er britisk – ikke amerikansk.

Babelsk hjernegymnastikk

Som oversetter hender det rett som det er at jeg oversetter et og annet fra svensk til norsk, tillikemed engelsk og dansk til norsk. Motsatt er derimot ingen god idé, all den tid det er stor forskjell på å kunne et språk og å ha ordene på rede hånd. Vi får anta det er en grunn til at oversettere flest oversetter til, ikke fra, eget morsmål.

Så da jeg, i kraft av journalist (som jeg engang også er) ble bedt om å intervjue en svenske på norsk, med svenske besvarelser, for så å skrive hele stasen på engelsk, tok jeg selvfølgelig den på strak arm. Derimot står det ikke til å nekte at hjernevindingene gikk en kule varme i prosessen. Én ting er det nå engang å intervjue mennesker på felles tungemål, en annen ting å intervjue utlendinger på deres, men å gjøre det på mitt eget, besvart på intervjuobjektets, for så å kverne alt gjennom ens norske hjerne, for publisering på et tredje språk …

Saken ble selvfølgelig ikke bedre av at oppdragsgiver insisterer på at jeg skriver amerikansk (derav flagget der oppe), i stedet for min sedvanlige britisk-engelsk. Er det rart det kokte under topplokket?

Ikke desto mindre publiserte vi saken i dag, på noe som forhåpentligvis ligner uforfalsket yankee doodle.

Gakk endelig hen og les:

Intervju med Anant Vithlani