Møt Ilan Pappe

Observante lesere vil ha registrert at jeg nylig oversatte den israelske statsviteren og forfatteren Ilan Pappes Ti myter om Israel, som skulle være i bokhandlene om få uker – og i alle fall innen Pappe selv stiller til debatt på Litteraturhuset.

Skulle du være interessert i Palestina-Israel-komplekset, har du anledningen nå – i alle fall om du bor i Oslo-området (noe jeg dessverre ikke gjør, men hvem vet …):

Jeg er for øvrig, forstår jeg nå, den første som har oversatt Ilan Pappe til norsk:

Kort om boken

Ti myter om IsraelFemti år etter starten på okkupasjonen av Vestbredden og Gaza, tar denne boken et grundig oppgjør med ti av de mest omstridte temaene i Israels historie. Fra tiden da de første jødiske bosetterne ankom Palestina frem til våre dager, viser den anerkjente israelske historikeren Ilan Pappe hvordan Israels offisielle historiefremstilling er bygget på en rekke oppkonstruerte feilslutninger, som har hatt katastrofale følger for palestinerne, og er et hinder på veien mot en fredelig løsning på konflikten. Pappe undersøker blant annet sannhetsverdien i påstandene om at palestinerne forlot sitt hjemland frivillig i 1948, og at seksdagerskrigen i 1967 var en «ufrivillig krig». Videre viser han hvordan Oslo-avtalen, fremfor å være et gjennombrudd i fredsforhandlingene, bidro til å forverre situasjonen for de okkuperte og undertrykte palestinerne, og han forklarer hvorfor tostatsløsningen ikke lenger er en farbar vei.

Ilan Pappe (f. 1954) er israelsk historiker og politisk aktivist. Han er professor ved Institutt for samfunnsvitenskap og internasjonale studier ved Universitetet i Exeter, og sentral i den internasjonale  BDS-bevegelsen (Boycott, Divestment and Sanctions). Han er forfatter av over femten bøker, blant annet den bestselgende The Ethnic Cleansing of Palestine (2006) og The Idea of Israel (2014).

Ti myter om Israel ble utgitt på Verso i 2017, og er den første av Ilan Pappes bøker som er oversatt til norsk.

Sammen med Edward Said er Ilan Pappe den mest  overbevisende fortolker av palestinsk historie.

– The New Statesman

Ilan Pappe er Israels modigste, skarpeste og mest prinsippfaste historiker.

– John Pilger

En av de mest toneangivende israelske dissidentene som lever i ­eksil … Han er også en av få israelske forskere på konflikten som  skriver om palestinernes side med dyp kunnskap og empati.

– Avi Shlaim, The Guardian

Boken får du kjøpt hos Solum forlag.

Foto: Den israelske statsviteren og forfatteren Ilan Pappe. Fotograf: L.Willms/Wikimedia Commons.

Død over e-postvedleggene!

Jeg er helt i skyene! Intet nytt deri, forsåvidt. Skal sant først sies, har jeg vært en flittig bruker av skytjenester siden årtusenskiftet, uten at jeg dermed kan hevde at jeg fullt ut utnytter deres potensial.

Ikke desto mindre må jeg synge deres pris, her jeg sitter, med gjennomgang av en historiker og en språkvaskers merknader til min aller siste oversettelse (som for øvrig har vært en langdryg affære).

Jeg har lagret kapitlene som separate dokumenter, delt med forlaget, som dermed har full tilgang til originalfilen oppi skyen, der de selv kan foreta og foreslå eventuelle endringer, med kommentarer og sporing i endringspanelet, som gir rom for eventuell diskusjon (som den oppmerksomme leser muligens vil se av bildet for oven).

Altså, for all del, holder du og dine kolleger hus i samme bygning, er kanskje nytteverdien begrenset, men for meg, bosatt på en nær øde ø, er skyen gull verdt. Til de grader at jeg overveier å kjøpe mer plass, slik at absolutt alt kunderelatert materiale fins tilgjengelig for kundene, i sine kundededikerte mapper, hvis tilgang er begrenset til dem og meg.

Da, tror jeg, begynner vi for alvor å snakke.

Død over e-postvedleggene!

Godt nytt 2018!

Det er et underlig år vi har bak oss, uten at det skulle fordre nærmere forklaring, som har fått noen hver til å gå på tå hev, både av hensyn til økonomisk, politisk, regional og internasjonal uro. Så jeg gjør regning med at du deler mitt lønnlige håp, om at verden blir et bedre sted i år – på samtlige nyss nevnte fronter.

På den annen side er det en kjent sak at landet vårt er tuftet på en økonomi som er på full kollisjonskurs med såkalt bærekraft, med alt det innebærer av økonomisk usikkerhet, så helt sikker er man jo aldri, tross oljefonds-nedsaltede reserver.

For egen del ser jeg frem til det nye året med en viss forventning – om endelig å kunne betjene kunder utenfor hovedstaden. Nå er det selvfølgelig ingen hemmelighet at renommeet mitt er basert tiårs virke i Oslos reklameverden, presse og næringsliv, og at det engang er der jeg har mitt nettverk.

Likevel skulle man kanskje tro over åtte år i det vestenfjelske avstedkom en kunde eller to hitsides Langfjella, men slik skulle det aldri gå. Om det skyldes århundrenes evige mistro til alt som lukter hovedstad, eller hva det nå er (kan hende mine sterkt begrensede ferdigheter), akter jeg uansett å la 2018 markere et skille i så måte.

troll
Vestlandet skremmer hovedstads-fiffen.

Lokale, så vel som regionale virksomheter er i alle høver velkomne til å ta kontakt på jarle@petterson.media – eller til å respondere på mine fremstøt. Og følg meg gjerne på Twitter, Insta eller Facebook!

Og hvem vet, kanskje jeg ender som en tysnesing med tysnes-, i stedet for oslokunder?

Det skulle selvfølgelig ha tatt seg ut, men hyggelig, det hadde det unektelig vært – skjønt jeg nødig kaster vrak på oslokundene. Tvert har jeg ingenting imot flere (i hvilket fall det kanskje er like greit å flytte tilbake).

Med det ønskes mine kunder bortenfor vannskillet – og de prospektive her omkring – et velsignet, fremgangsrikt og spennende 2018.

«Netthodene» lever i det 20. århundre

Du hører dem hele tiden, de som ivrer for, og gleder seg til, «den digitale transformasjonen», som ble påbegynt for en 30 års tid siden, som sitter på Face og etterlyser tips fra sine «digitale venner», og av en eller annen grunn forestiller seg at det fins et skille mellom vår analoge og digitale tilværelse – eller analoge og digitale mennesker, for den saks skyld.

Sist ute er Adresseavisens utviklingsredaktør Ingeborg Volan, som tar til orde for en egen digitaliseringsminister – og forstå meg endelig rett: Ingeborg er en drivende dyktig journalist, som jeg personlig introduserte for journalistyrket, da jeg hyret henne til faget, en høstdag for 18 år siden, og siden bare er blitt bedre og bedre. Entusiasmen for digitaliseringen, som universalmiddel derimot, klarer jeg rett og slett ikke å dele.

For det kan ikke hjelpes. Liksom jeg for 15 år siden rev meg i håret over alle som betraktet verdensveven noe «nytt og spennende», enda det alt var et fenomen som hadde preget hverdagen vår i elleve år, gremmes jeg over forestillinger om at det skal eksistere et skille mellom Internett og sfærene bortenfor – hvor nå det måtte være.

Etter om lag 25 år med verdensveven, eller weben, som latskapen tidvis frister oss til å si, er det på tide å se i øynene at den gjennomsyrer omtrent all vår gjøren, ikke minst i vår kontakt med myndighetene, enten på Altinn, Helsenorge.no eller hva det nå er, eller når vi kjøper julegaver (årets prognose for Nordens samlede jule-netthandel lyder NOK 21,2 milliarder) og feriereiser – eller betaler våre regninger. I økende grad gjelder det også dagligvarehandelen.

Samtlige av våre statsråder må forholde seg til digitaliseringens seneste krumspring, for å sikre at deres respektive departementer er på høyden av utviklingen. Det skulle da også bare mangle, ikke bare fordi departementene er på nett, men plikter å levere nettbaserte selvbetjeningsløsninger i bøtter og spann – og påse at de interne prosessene fungerer sømløst, på tvers av de forskjellige og, forhåpentligvis, integrerte systemene.

Det er en plikt som er like selvskreven, som at forsvarsministeren skal påse at landet har et forsvar verdt å snakke om. Men det er klart, når vi ikke har det, er det kanskje liten grunn til å forvente at Forsvarsdepartementet teknologiske løsninger er stort bedre. Likefullt er det et ansvar som påhviler den enkelte fagstatsråd.

Opprettelsen av et digitaliseringsdepartement, har som premiss at det digitale på en eller annen måte er noe spesielt, noe helt eget, som opererer på siden av samfunnsprosessene man av en eller annen grunn anser analoge.

Det er en feilslutning av dimensjoner, som antagelig kunne ha stemt i 1995, men som jeg med skam må melde er en verdensanskuelse som hører hjemme nettopp da. Skal vi legge internettbruken til grunn for netthode-betegnelsen, er selv min gamle, for lengst pensjonerte mor et netthode. Vi er, kort sagt, netthoder, alle mann alle – og det fins ikke det bøss ved Internett som er spesielt lenger, hverken for barnehage-barn eller pensjonister.

Jeg beklager, Ingeborg. Du er dyktig. Drivende, som alt benevnt, men nå må dere komme dere over på denne siden av årtusenskiftet, og se at det digitale og Internett er normen, ikke unntaket, i 2017, og at det favner alt vi foretar oss, i en slik grad at vi nesten må forvente digital kompetanse fra samtlige ministere.

Én ekstra, med ansvar for at kollegene kan det de skal kunne, blir kanskje litt … ja, du vet.

For øvrig:

Adressen er jarle.petterson.media

Så var vi i gang igjen. Nok et nettsted, på nok en adresse, på bekostning av Pettersons portefølje, som om litt skal være forsvunnet fra den store verdensveven, men til fordel til jarle.petterson.media, hvor du altså nå befinner deg. Et nettsted som fortsatt befinner seg på utviklingsstadiet, med søster-nettsteder, som foreløpig rti.petterson.media (den komplette listen vil så småningom komme til syne på petterson.media).

Sånt kunne jeg ikke gjøre med Pettersons portefølje, som var hostet hos WordPress, med alt det medfører av begrensninger. En strålende løsning, om du kun ønsker å holde deg med en enkel blogg, men straks behovet for innstikk, tilhørende e-postadresser og subdomener gjør seg gjeldende, som tilfellet for øyeblikket er, kommer du ikke utenom den selv-hostede WordPress-varianten.

Her vil du finne en noenlunde komplett oversikt over tjenestene jeg tilbyr, på frilansbasis, sporadiske bloggposter – og podkasten podkast, som nok publiseres minst like sporadisk, og som eksempel på mine auditive tjenester.

Velkommen skal du være! Skulle du være interessert i en prat, vet du hvor du finner meg, foruten på jarle@petterson.media og 915 11 178.

Et spennende oversettingsprosjekt

Som mer enn bare litt interessert i Midtøsten-konfliktene, den mellom palestinerne og Israel inkludert, er det med iver og glød jeg gir meg i kast med oversettelsen av den eksilisraelske historikeren og dissidenten Ilan Pappes Ti myter om Israel, som den i alle fall heter i min oversettelse, ettersom originaltittelen engang er Ten Myths About Israel. Så får forlaget selvfølgelig gjøre som det vil.

Boken utgis i forbindelse med det forfatteren betegner som markeringen av 50 års israelsk okkupasjon, men alt det kan du lese mer om her, ettersom den alt er utgitt i Storbritannia.

Omslaget til Ilan Pappes "Ten Myths About Israel", på herværende oversetters bord.
TIL OVERSETTELSE: Omslaget til Ilan Pappes «Ten Myths About Israel», på herværende oversetters bord.

Og man er i gang! Rett nok foreløpig kun med en gjennomlesning, så jeg slipper å komme halvveis i oversettelsen, før det går opp for meg at jeg har oversett eller misforstått en helt avgjørende premiss eller noe. Det har skjedd før!

Men altså i gang – og det føles godt!

Noen ganger er det digitale bare best

Jeg kan fortsatt kjenne følelsen det ga, den gangen jeg for noen og 40 år siden sikret meg de første av en lang rekke ordentlige tusjer – Letrasets Pantone-penner, til fargelegging av ungdommelige tegneprosjekter av allehånde slag.

Den jevne dekkflaten, forutsatt at man brukte papir myntet på formålet (følgelig: Også papir fra Letraset!), var egnet til å fremkalle en lykkefølelse hinsides all fornuft.

Over 40 år senere kan jeg fortsatt kjenne lukten, fremskyndet av det faktum at kone pone, så vel som datter, bruker Tria-tusjer (som de fordums Pantone-pennene heter nu om dagen), ledsaget av de dobbelt-tippede Copic-pennene, som jeg her har gjort et forsøk på å tegne – som gjennomdigital vektorgrafikk, dog (klikk på bildene for større gjengivelser):

Her burde jeg sikkert anføre at jeg ser sjarmen ved analog tegning, det skulle da bare mangle! Med mindre du er på utkikk etter utfall som er litt mer picture perfect, selvfølgelig, og som tåler uendelig skalering, uten den ringeste forringelse (les piksler som forstørres i takt med bildets oppskalering, for eksempel).

Da gir du deg vektorgrafikken i vold, som vist her – og i dette lille galleriet av datagrafiske arbeidsprøver.

Nå er den selvfølgelig ingen nyhet, denne vektorgrafikken. Ta denne musen, for eksempel, som jeg tegnet en gang mellom 1985 og 1990 (jeg husker ikke helt lenger):

Mikke Mus
Walt Disneys Mikke Mus. Egen tegning cirka 1985–1990, eksponert på 24×36 mm Kodak Ektachrome diapositiv.

Legg merke til den blasse kvaliteten, som følge av at datagrafikken jeg begikk på 1980-tallet ble eksponert på film. Utmerket til kinoreklame og alskens projektorpresentasjoner, som jeg engang begikk en god del av, men skulle det trykkes, måtte det innom en skanner, med påfølgende firefarge-separasjon – og begrensningene som tross alt fulgte det analoge filmmediet, hvor digital originalproduksjonen enn hadde vært.

Legg også merke til hvordan den mønstrede bakgrunnen gir Mikkes karakteristiske ører et noe kantet preg, men jeg forsikrer: just det er et optisk bedrag. Uten bakgrunnen, ville kurvingen ha fremstått jevn som bare det. Det kan imidlertid være interesant å merke seg de grove stegene i bakgrunnens fargeforløpning, klart synlig for det blotte øye.

Det er fordi vi kun hadde 256 farger til disp i ett og samme bilde – tross en palett på 16 teoretiske millioner.

Som du vil forstå, savner jeg med andre ord ikke tusjene. Skjønt de er et morsomt nok digitalt motiv.

When in Rome

Som nevnt i en bloggpost her om uken, har jeg, for første gang på de snart åtte årene vi har bebodd sunnhordlandske Tysnes kommune, kontemplert utsiktene for å betjene lokalmarkedet med allehånde kommunikasjonstjenester – noe som også er bakgrunnen for at jeg denne uken rykket ovenfor avbildet kjellerannonse, på skarve én centimeters høyde (det er utrolig hvor mye man kan få sagt på en så liten flate), inn i lokalavisen i går.

Til alt overmål på nynorsk. Tross alt, som de sier: When in Rome, do as the Romans do. Og ærlig talt, henvender du deg til et publikum, gjør du det tross alt på deres språk. Alt annet ville engang være uforskammet, hinsides all folkeskikk.

Eller for å si det sånn: Jeg hadde ikke henvendt meg til italienere – romere inkludert – på norsk.

Ikke at det har hjulpet nevneverdig, men så er det også (igjen, som de sier) early days. Foreløpig har det vært uten noen verdens form for respons eller trafikkøkning. Kanskje på grunn av annonsens unnselighet, eller fordi det lokale næringslivet anser profesjonell bistand en smule råflott – hva vet jeg.

Den som intet våger, intet uansett vinner, skjønt man gjerne skulle hatt råd til større annonser, noe som for fremtiden vil avhenge av responsen, naturligvis.

Det avhenger i stor grad av om det er lokalt behov for noen som behersker både innhold, språk og form. Vi får spørre denne potensielle kunden, som etterlyste «Biologisk ansvarleg rognkjeks» – på siden vis-à-vis, i samme avis (rim slim plim):

Biologisk ansvarlig rognkjeks.
Biologisk ansvarleg rognkjeks.
Ønske meg lykke til!

Vår tids spesialister …

Nei, men seriøst:

Når du hadde såkalt datagrafikk som levebrød for over 30 år siden, og ser dagens «guruer» uttale seg (sorry for betal-lenken), er det vel ikke fritt for at du blir en smule desillusjonert.

Det er overhodet ikke meningen å være drittsekk, men det står ikke til å nekte at man tidvis fjetres mer enn normalt.

Toppfoto: Undertegnedes selfie.

Nu også på Facebook

Først idet Facebook for lengst er erklært en smule retro, fikk jeg somlet meg til å stable på bena en egen Facebook-side for frilansvirksomheten min, for dem som – mot all tenkelig formodning – skulle ha interesse av å holde seg àjour med hvilke tjenester jeg har å by på. Og du finner den her.

Sosiale medier

Som mangeårig frilanser for en rekke virksomheter i Oslo-området, har jeg bestemt meg for å prøve meg på det lokale markedet, med hvilket jeg mener bergensregionen, i relativt vid forstand – ikke å forglemme Tysnes, hvor jeg engang bor. Tross alt ville det være for galt om bare oslovirksomheter skal få nyte godt av godsakene! Jeg burde skamme meg. Dette kommer til å innebære noen fremstøt, som også er bakgrunn for FB-siden.

Facebook-siden er ikke på noen måte forbundet med min cirka tiårige, nær inaktive privatkonto, dog.

Følg med!