Andre boller

Skjermoppløsninger

Klikk bildet (og zoom inn, om skjermoppløsningen din ikke viser hele bildet i 1:1-gjengivelse) for økt leselighet.

— Opprinnelig publisert i Nedtegnelser.com 8. april 2014

Hjelp, jeg er korrekturlest!

20140318-085458.jpg

Gjennom de fem siste årene har jeg oversatt fjorten bøker. Det har med andre ord ikke vært hovedgeskjeften, men én av flere, som rett nok har fylt stadig mer av dagene, tidkrevende og hardt arbeid, som det tross alt er.

Nå har det seg likevel slik at jeg har vært henvist til å korrekturlese tretten av dem egenhendig. Selv om egenkorrektur aldri er å anbefale, har det hatt sine fordeler, som bevaring av tilsiktet skriftnorm.

Forleden fikk jeg imidlertid den sist oversatte boken, Vassili Zaitsevs En snikskytters dagbok (bilde over og under), i posten, opprinnelig planlagt som innbundet utgivelse, men som endte mellom myke permer.

20140318-085518.jpg

Men det var ikke den eneste nyheten. Siden forlaget denne gang var nytt, for meg, vel å merke, var også arbeidsmetodene nye. Selv om jeg foreløpig kun har lest cirka tyve sider, er det blitt mer enn tydelig at boken er korrekturlest, kanskje noe mer enn tilsiktet – fra mitt ståsted betraktet, i ethvert fall. Rett nok merkes det kun på små pussigheter, som at «jakten» plutselig lyder «jakta», mens «antagelig» lyser meg lukt i fleisen, bare at det er skrevet «antakelig».

Født og oppvokst, som jeg er, mellom de syv fjellene der vest, svevde jeg i villfarelsen at «Heisann, og duddliattentei, for sola og deg og meg!» egentlig lød «Heisann, og duddliattentei, for Solan og deg og meg!», utenkelig som «sola» engang lød – like til puberteten. Jeg antar at det forklarer sjokktilstanden jeg fortsatt befinner meg i, etter dager med boken i hus.

Det skal for øvrig medgis at oversettelsen, selv før korrektur, rommer adskillige muntlige utlegninger, som «beina» og «Hæla sammen!» (en kortversjon av den uformelle marsjordren «Hæla sammen, marsj!»). For eksempel skrev jeg faktisk, som gjengitt i bildet for oven:

Sjetilov nynnet på ei låt mens han funderte på om han skulle innfri ønsket.

Med «ei» og allting (skjønt korrekturleseren helt overså det manglende kommaet, oppsatt som han eller hun må ha vært, på å knerte en-endelser). Man er jo ikke helt forstokket!

Kun en anelse chockeret, altså. Men gjør regning med å ha kommet til hektene innen bjerken springer ut.

Nu og vel&vel. Jeg antar det er godt nok for de svinene (jfr dette).

Opprinnelig publisert på riksmål i språkbloggen Frisprog.nu 18. mars 2014

Forsinket selfie-dille

20131127-191405.jpg
Hin uke ble det kjent at selfies er opptatt i Oxford Dictionaries, og at ordet er utpekt som årets engelske nyord. Én knapp dag senere gikk de norske nettavisene bonkers. Senest i dag kom Aftenposten med denne oppfordringen på Facebook :

Vi skriver en sak om «selfies», som er kåret til årets ord. Selfies er bilder man tar av seg selv og deler på sosiale medier. Til saken i papiravisen vil vi gjerne ha selfies fra dere! Vil du bidra? Send til ahmed.fawad.ashraf@aftenposten.no eller del på Instagram med #apselfie.

La meg først som sist presisere at eget selfie (over) ikke er tagget #apselfie på Instagram (eller e-postet Ahmed Fawad Ashraf, for den saks skyld), skjønt det er inspirert av Aftenposten-oppfordringen. Det fins grenser! Men siden bloggen er forbeholdt en engere krets, tåler bildet gjengivelse her.

Nå er det bare det at «selfie» ingenlunde er et nyord. I den digitale tidsalder skjer tingene fort, og to år er, med skam å melde, ancient times. For det er i alle fall to år siden jeg først så selfie-begrepet brukt på Tumblr, så ha meg tilgitt om jeg anser termen en anelse antikk.

Min egen siste Tumblr (jeg har hatt noen av dem før) finner du for øvrig her.

Er jeg forut for min tid, eller hva (for egentlig var det jo det jeg ville frem til)?

Opprinnelig publisert i Nedtegnelser i dag.

Betalingsmurene en gyllen mulighet for åpne nettaviser

20130918-163010.jpg

I dag iverksetter Aftenposten det tiltaket mange anser avisens undergang, så småningom, nyheter bak betalingsmur, så nær som åtte gratis saker i uken.

Personlig klarer jeg meg godt med de åtte gratissakene. Faktum er at jeg trolig ikke engang rekker over dem. Følgelig har jeg heller ingen grunn til å klage eller juble, skjønt jeg er oppriktig bekymret for de følgene det får for mitt en gang elskede Aftenposten.

– Annonsørene har forflyttet seg fra papir og over i kanaler som gir oss mye mindre inntekter, og hvor pengene først og fremst går til Google og Facebook og vekk fra mediehusene. For det andre forflytter lesingen og konsumet av journalistikk seg også over til digitale kanaler. Hvis ikke leserne betaler for det, ville ikke et mediehus som Aftenposten i det lange løp være liv laga, sier Hilde Haugsgjerd, sjefredaktør i Aftenposten, til NRK Nyhetsmorgen.

— Sakset fra Kampanje

Det Haugsgjerd (eller Schibsted, for jeg betviler av en eller annen grunn at det er hennes påfunn) helt velger å overse, er at de disruptive alternativene, bestående av nyheter og debattinnspill à 140 tegn, for lengst har overtatt arenaen:

Mens konstituert nyhetsredaktør Kjetil Kolsrud (som for øvrig begynte i Aftenposten da jeg fortsatt hadde mitt virke i avisen) overser dette:

Kvalitetsjournalistikk har aldri vært gratis. Men noen lesere overlater til andre lesere å betale for journalistikken. Det skal ikke lenger gjelde Aftenposten.

— Hilde Haugsgjerd i en kommentar i egen avis 23. november 2013

Aftenposten, Oslo

Igjen velger hun å ignorere verdens enkleste faktum, nemlig at annonsene betaler den gode journalistikken, svært godt, i nye medier med langt mindre staber og administrative støttetjenester enn dem Aftenposten og andre mastodonter fra forna da’r omgir seg med.

Dette tiltaket er selvfølgelig et resultat av at papiravis-opplaget daler, mens kostnadene, som er tilpasset store mediehus, med dyre funksjoner, forblir omtrent som de var, og nettannonsene gir mindre uttelling enn de gjorde på papir.

Da må skjeen tas i en annen hånd, og jeg kjøper glatt argumentet om at kvalitetsjournalistikk koster. Problemet er bare at lean, clean killing machines, blottet for Aftenpostens kostbare apparat, evner å levere den samme kvalitetsjournalistikken, uten behov for å avkreve leserne penger. For det er den virkeligheten Aftenposten skal konkurrere i.

Legg så til en kjensgjerning, som er like gammel som avisene selv: Evnen og viljen til å lage henvisningssaker, som i dette tilfellet:

Feilen lå hos Amadeus, det internasjonale systemet for distribusjon av flybilletter, skriver Aftenposten.

Fra Nationen i dag

Basert på slike saker, går de nettavisene som fortsatt velger gratispublisering, en potensiell gullalder i møte, mens de som mister lesere, på grunn av betalingsmurene, blir sittende igjen og betale gildet.

Så lenge publikum får dekket nyhetsbehovet, spiller hvor og hvordan veldig liten rolle – noe Schibsted-konsernet vil gjøre klokt i å notere seg.

Det blir enden på den (a)visen, Haugsgjerd.

Les ellers denne posten, av 30. juli i år:

Betalingsmurer = kvalitetsløft?

Siden jeg ønsket å nå et visst publikum med denne posten, ble den opprinnelig publisert i den «åpne» bloggen Nedtegnelser, mens bloggen du leser nå, er forbeholdt en engere krets, akkurat som Aftenposten.no

Betalingsmurer = kvalitetsløft?

Med mulighet for å avkreve leserne betaling, skulle betalingsmurene bidra til økt journalistisk kvalitet i nettavisene. Og her er hva vi får:

Dagbladet +

Paradoksalt nok synes derimot det viktige stoffet fortsatt å være gratis, noe som neppe har andre forklaringer enn denne: Med «godt stoff» mener nok avisene det Folk flest™ anser godt stoff, og med fare for å lyde elitær, er ikke det nødvendigvis godt stoff.

Et naturlig utslag av den stadig mer desperate opplagskrigen, er det like fullt.

Samfunnsoppdraget

20130624-083354.jpg

Redaktørene er på et oppdrag. «Samfunnsoppdraget», kaller de det.

«Vanlig reseptfritt legemiddel kan gi hjertetrøbbel [men du må betale, om du vil vite hva det heter]».

I sann community spirit.

– Dette er en usmakelig kampanje – nyheter – Dagbladet.no

Expert-kjeden har vært konkursen nær i lengre tid, med sterkt behov for reposisjonering på markedet.

Det har kjeden nå gjort, med en kampanje som vekker svært sterke – og forståelige – reaksjoner. Det får heller stå sin prøve at en ekskjæreste av yngstepoden er kjedens markedsdirektør, men det spørs om det varer!

Expert får sterk kritikk for sin nye kampanje, men har ingen planer om å endre den.

(Dagbladet): Experts nye reklamekampanje, hvor de beskriver hvordan de har kuttet kostnader for å unngå konkurs, og da blant annet lagt ned 358 butikker og sagt opp 1432 medarbeidere, vekker sterke reaksjoner.

«Forkastelig», «usmakelig» og «boikott» er begrep som nå går igjen på veggen på Experts Facebook-side.

via – Dette er en usmakelig kampanje – nyheter – Dagbladet.no.

Førti Femti, feit og ferdig?

20130604-093102.jpg
Look what the cat dragged in! Katta er for anledningen kone pone, som kom trekkende med denne avisforsiden i går kveld, som et kontrainsitament til min hvileløse søken etter virke – for mitt slående intellekt, så vel som uforlignelige evner.

Skrev han, i stille håp om at selvironien ikke går helt upåaktet hen.

For her er tingen:

For vel to år siden sa Atle Tokvam opp jobben sin. Han trodde det skulle være lett match å få ny. Det er det ikke.

– Jeg har alltid vært en entreprenørtype, liker å få ting gjort. Så jeg trodde at bare jeg kom meg til intervju, ville jobben være min. Men sånn er det jo ikke, sier han og ler litt av sin egen optimisme.

Så langt har Tokvam søkt konsulent- og lederjobber og noen mer praktiske jobber.

Etter 25 søknader og flere intervjuer er han fremdeles uten arbeid. Det til tross for at han blant annet har lang erfaring i teknisk salg, prosjektarbeid og ledelse innen bygg og anlegg, mekanisk industri, prosessindustri, reklamebyrå og som selvstendig næringsdrivende. Og så er han far til Lysdansen på Ulriksmasten.

Bergens Tidende 03.06.2013

(Men du skal bare se avisen selv trenger noen. Som kan hjelpe med tegnsettingen.)

Skjønt 25 søknader på to år … Det kan da umulig være stort å springe til avisen for? Det er færre enn jeg har sendt på tre måneder, om resultatet enn er det samme. Likevel tar man seg jo i å spørre om idoliseringen av ungdom, og dertil hørende erfaring (utlagt: mangel derpå), virkelig har ført så vidt.

Ja, ifølge Bergens Tidende. I alle fall i dette fylket (kun papir, bloggers uthevelser):

For et [sic, sikkert skrevet av en ungdom, bloggers anm.] år siden gjenomførte senteret [Senter for seniorpolitikk, bloggers anm.] en underøkelse blant 2000 bedriftsledere. De fikk blant annet spørsmål om hvor mange av de nyansatte de siste 12 [sic] månedene som er over 50 år.

– Syv av ti svarer ingen. Det kan se ut som bedriftslederne tenker 50 år – nei takk. Hordaland er hakket verre enn resten av landet.

Vel, vi plukket i alle fall et nydelig fylke å flytte til, når man først er kommet til skjels år og alder (noe som dog ikke omfatter min purunge fru)!

Von i hangande snøre?

Trøsten får være at 54-åringen i BT-saken er meg tre år overlegen:

20130604-104128.jpg

Etter to års lediggang, er han kommet til at han kan bli nødt til å søke stillinger han er overkvalifisert for.

No shit, Sherlock!

For om jeg kan få øse av utallige erfaringer, er det uten unntak det jeg selv har gjort, uten at det later til å monne stort. Om det utelukkende beror på alder, eller på frykten for at overkompetente seniorer kan true lederes autoritet, se derom sier fortellingen intet, men Tokvam konkluderer i det minste som meg:

Når folk snakker om hva de bør få i lønnsøkning, tenker jeg at de skal være glad de har en jobb. Sånn har jeg aldri tenkt før. Men jeg regner jo med at det dukker opp ett eller annet.

Eller, som jeg skrev i en tweet her i går:

Kanskje jeg ender med å måtte gi dem rett, alle som mente det var galimatias å forlate Oslo, til fordel for det trøstesløse Vestlandet. Men håpet er fortsatt at det i alle fall fins ett vestnorsk foretak, som trenger et kommunikativt maskineri som dette – eller deler av det, i det minste.

Og Atle Tokvams utvilsomme kompetanse, naturligvis.

Gamle ørner ørner tross alt best.

P.S. I ettertidens forklarende lys, slår det en at det kanskje var til pressen man skulle løpt. Det blir fort vinn og vinn av slikt, ser De. Sosialporno til Folket™ og jobb til far! Men jeg velger å betrakte erfaring som alt annet enn en lidelse, en stund til, og lar det bli med tanken.