Førti Femti, feit og ferdig?

20130604-093102.jpg
Look what the cat dragged in! Katta er for anledningen kone pone, som kom trekkende med denne avisforsiden i går kveld, som et kontrainsitament til min hvileløse søken etter virke – for mitt slående intellekt, så vel som uforlignelige evner.

Skrev han, i stille håp om at selvironien ikke går helt upåaktet hen.

For her er tingen:

For vel to år siden sa Atle Tokvam opp jobben sin. Han trodde det skulle være lett match å få ny. Det er det ikke.

– Jeg har alltid vært en entreprenørtype, liker å få ting gjort. Så jeg trodde at bare jeg kom meg til intervju, ville jobben være min. Men sånn er det jo ikke, sier han og ler litt av sin egen optimisme.

Så langt har Tokvam søkt konsulent- og lederjobber og noen mer praktiske jobber.

Etter 25 søknader og flere intervjuer er han fremdeles uten arbeid. Det til tross for at han blant annet har lang erfaring i teknisk salg, prosjektarbeid og ledelse innen bygg og anlegg, mekanisk industri, prosessindustri, reklamebyrå og som selvstendig næringsdrivende. Og så er han far til Lysdansen på Ulriksmasten.

Bergens Tidende 03.06.2013

(Men du skal bare se avisen selv trenger noen. Som kan hjelpe med tegnsettingen.)

Skjønt 25 søknader på to år … Det kan da umulig være stort å springe til avisen for? Det er færre enn jeg har sendt på tre måneder, om resultatet enn er det samme. Likevel tar man seg jo i å spørre om idoliseringen av ungdom, og dertil hørende erfaring (utlagt: mangel derpå), virkelig har ført så vidt.

Ja, ifølge Bergens Tidende. I alle fall i dette fylket (kun papir, bloggers uthevelser):

For et [sic, sikkert skrevet av en ungdom, bloggers anm.] år siden gjenomførte senteret [Senter for seniorpolitikk, bloggers anm.] en underøkelse blant 2000 bedriftsledere. De fikk blant annet spørsmål om hvor mange av de nyansatte de siste 12 [sic] månedene som er over 50 år.

– Syv av ti svarer ingen. Det kan se ut som bedriftslederne tenker 50 år – nei takk. Hordaland er hakket verre enn resten av landet.

Vel, vi plukket i alle fall et nydelig fylke å flytte til, når man først er kommet til skjels år og alder (noe som dog ikke omfatter min purunge fru)!

Von i hangande snøre?

Trøsten får være at 54-åringen i BT-saken er meg tre år overlegen:

20130604-104128.jpg

Etter to års lediggang, er han kommet til at han kan bli nødt til å søke stillinger han er overkvalifisert for.

No shit, Sherlock!

For om jeg kan få øse av utallige erfaringer, er det uten unntak det jeg selv har gjort, uten at det later til å monne stort. Om det utelukkende beror på alder, eller på frykten for at overkompetente seniorer kan true lederes autoritet, se derom sier fortellingen intet, men Tokvam konkluderer i det minste som meg:

Når folk snakker om hva de bør få i lønnsøkning, tenker jeg at de skal være glad de har en jobb. Sånn har jeg aldri tenkt før. Men jeg regner jo med at det dukker opp ett eller annet.

Eller, som jeg skrev i en tweet her i går:

Kanskje jeg ender med å måtte gi dem rett, alle som mente det var galimatias å forlate Oslo, til fordel for det trøstesløse Vestlandet. Men håpet er fortsatt at det i alle fall fins ett vestnorsk foretak, som trenger et kommunikativt maskineri som dette – eller deler av det, i det minste.

Og Atle Tokvams utvilsomme kompetanse, naturligvis.

Gamle ørner ørner tross alt best.

P.S. I ettertidens forklarende lys, slår det en at det kanskje var til pressen man skulle løpt. Det blir fort vinn og vinn av slikt, ser De. Sosialporno til Folket™ og jobb til far! Men jeg velger å betrakte erfaring som alt annet enn en lidelse, en stund til, og lar det bli med tanken.

Sosiale medier: Information overload?

De aller fleste vil nok mene at de sosiale mediene er en god ting, og at stemmer som ellers ikke hadde blitt hørt, får sitt ufiltrerte utløp i blogger, på YouTube, Twitter eller Facebook.

Men med frislippet følger også et behov for å holde tungen rett i munnen, og sile bort alt som er uvesentlig – en jobb vi før om årene overlot til avisredaksjonene.

For det er ikke til å komme forbi at mennesker av det 21. århundre må forholde seg til enorme informasjonsmengder, for eksempel i Twitter-feeden. Du må ikke engang følge alle som sprer uinteressant informasjon. Det er nok at noen i den sosialmediale kretsen din retweeter meldinger, som denne:

https://twitter.com/barsketorun/status/338888311005409280

Greit å vite? Neppe. Og der har du det store gross av – for de fleste – meningsløse tweets.

Av og til minner sosiale medier mer om en forbannelse enn velsignelse.

Just sayin’.

Æ e populær!

Siden jeg alt har lenket til en interessant sak om sosiale medier, pressen – og trynefaktoren, falt jeg nettopp i tanker om at jeg fikk meg et dugelig hakeslepp selv, her om dagen, da jeg merket meg ved følgende tall, i én av de ikke så veldig høytidelige bloggene jeg holder meg med:

20130513-110314.jpg

1126 vilt fremmede – og en håndfull kjente – individer mottar e-post hver gang jeg finner det opportunt å ytre meg i bloggen. Og jeg tenker, med så bergensk innlevelse jeg bare formår:
É det nokke i veien med di!? jeg mener det! Hvem – ved sine fulle fem, iallfall – kan finne noen som helst glede i å lese mine halvskrudde betraktninger, endog be om e-postvarsel, når jeg bringer dem til torgs?

Image representing Klout as depicted in CrunchBase

Det var da det slo meg at jeg kanskje er en av disse mer eller mindre toneangivende viktigperene i sosiale medier, godt underbygget av ego-boostende data fra Klout, som hin uke ga meg en klout-score (utledet av clout, for «innflytelse») på 60, med en dropp til 59 denne uken. Det er sånt som skjer når man har det for travelt for de sosiale mediene. Og kanskje fordi jeg ikke rir bølgene Aftenpostens Joacim Lund skriver om. Det gir en viss, skal vi si … kjølig distanse? Som var jeg en grå eminense i det sosialmediale landskapet.

Så menn!

Men Klout er ikke til å kimse av, det, altså, og er noe jeg tar på størst tenkelig alvor – med en passe porsjon saltklyper attåt. Skjønt som The New York Times skrev, her om året:

IN September, during a Fashion’s Night Out event in the upscale Miami neighborhood of Bal Harbour, guests decked out in Marc Jacobs and Herve Leger could not help but notice a separate velvet-roped V.I.P. area. There, a privileged few shared one denominator: each guest had accumulated a Klout score above 40.

Boom, bang-a-bang! Alle med en Klout score over 40 er VIPs? Vel, yay me og mine 60! For jeg ville lyve om jeg påstod at det ikke gjør noe med selvbildet (eller, når du er litt sånn devil-may-care, kanskje ikke).

Så hvor er alle invitasjonene, til ledig påfugldans langs de røde premiereløperne?

Det er sant! Jeg bor på en øde ø, langt hinsides det minste snev av sosial fiff. For ellers hadde jeg visserligen vasset i honning, champagne og glamorøse damer. Det tror jeg nesten helt sikkert!

Men i dag … I dag skal jeg kauke på denne, til jeg dupper av på sofaen, kort oppunder Dagsrevyen:

Og trynene i Kommentariatet™, de hyperventilerer, de også, etter Joacims lille epistel. Du skulle bare ha sett Twitter i dag …

Narsissisme? Neeei, det har jeg vanskelig for å tro. Med jugekors og allting.

Trynefaktoren – Aftenposten

Sosiale medier

Bra skrevet om pressen og Kommentariatet™. Av min gamle Aftenposten-kollega, Joacim Lund (@Yokokula):

Profildyrking. Sterke personligheter er vinnerne i den digitale nyhetsstrømmen. Tvinges avisene til å bli rene megafoner for profilene de dyrker frem?

– Hva om nyhetsorganisasjonene tok virkeligheten inn over seg? Hva om de innså at så å si alle medier om et tiår vil være sosiale medier? Hva om de var tidlig ute denne gangen – og organiserte seg som rene plattformer for profilene sine?

Omtrent slik åpner Nicco Mele sin kronikk på amerikanske Nieman Journalism Lab. Noen vil protestere høylytt allerede her, og påpeke at profetiene om de tradisjonelle medienes død så langt er blitt gjort til skamme. De tradisjonelle mediene setter fortsatt dagsorden for nyheter, debatt og underholdning – også i sosiale medier. Men Mele er ikke helt på jordet når han hevder at personligheter kan bli viktigere enn merkevare for avisene i fremtiden.

Les resten her: Trynefaktoren – Aftenposten.

Svik og tyveri på høylys dag

Bladet Tysnes' nye header

For noen uker siden fikk lokalavisen ny header (over), etter 60 år med den gamle, i all hovedsak håndtegnede versjonen. Til mye skrik, skrål og hellig vrede.

Men jeg foregriper.

Siden jeg engang har et temmelig løst forhold til bygda, og dermed ikke føler noe eierskap til lokalavisen, kan jeg ikke hevde at det engasjerer nevneverdig. Av samme grunn uteblir også mine harmdirrende leserbrev i avisspaltene. Men noen skuldertrekkende observasjoner har jeg jo gjort meg, så som at headeren – sammen med hangen til å putte ting oppå den – ingenlunde er avisens egen:

Dagsavisen-header

Ryktene vil ha det til at det har vært et designbyrå involvert, som har flyttet Dagsavisens røde prikk over i-en, til slutten av Tysnes-navnet, som et orange punktum. Utropstegn! Vi får i det minste håpe de tok seg klekkelig betalt for bondefangeriet. Men at den funker, ikke minst på digitale, enn si mobile plattformer (nettutgaven er også kommet i responsiv drakt), se derom fins det vel ingen tvil.

Nå kan det saktens tenkes at jeg er litt urettferdig, for lokalavisen vår er ikke den eneste i fylket som har rappet Dagsavisen-konseptet – om de enn beholdt sin originale typografi – etter omlegningen fra fullformat:

BT-header

Men jeg foregrep, skrev jeg. For følelsene koker, spesielt blant arvingene etter kommunens førsteskald, Johannes Heggland, som i sin tid var med på å stifte lokalavisen, og som til alt overmål var opphavsmann til den håndtegnede headeren, som for øvrig så slik ut, etter senere års typografiske brush-up (teksten fortsetter etter bildet):

Gammel Tysnes-header

Heggland-slekta fråder, rimeligvis, over at det tukles med familieklenodiet, som etter min mening absolutt var modent for fornying. Men når alternativet blir så kjønnsløst som det er blitt, og dertil er et simpelt tyveri på høylys dag (noe som sikkert kan klandres «designbyrået») … Ja, da spørs det kanskje om det beste likevel hadde vært en modernisering av den gamle.

Men hva vet vel jeg om design?

Spurte han. Retorisk.

Opprinnelig publisert i den åpne bloggen – Kjappe nedtegnelser

Nok et knippe mobile nettsteder på plass

Nettsted for Lunde båtlag, de første responsive, lokale nettsidene i Tysnes kommune (med unntak av ikke fullt så lokale Non-tab.com), sommeren 2012.
Nettsted for Lunde båtlag, de første responsive, lokale nettsidene i Tysnes kommune (med unntak av ikke fullt så lokale Non-tab.com), sommeren 2012.

Fremtiden – rettelse: nåtiden – er mobil. Det er en kjensgjerning man skal være mer enn bare litt gjenstridig for å benekte, og er en kjensgjerning som har fått stadig flere aktører til å mobiltilpasse nærværet sitt på Internett, med såkalt responsiv design (utlagt: en design som tilpasser seg brukerens aktuelle plattform, om det nå er pc, nettbrett eller mobil).

Når brukeren serveres et nettsted som til enhver tid er optimalisert for den plattformen han eller hun bruker, har du også bedret brukeropplevelsen, og økt sjansene for gjenvisitt, kanskje sågar den handlingen du ønsker at nettstedet ditt skal utløse (enten det er en innmelding, en registrering, et kjøp eller en forespørsel).

Nå var det ikke primært derfor jeg for ett års tid siden påbegynte arbeidet med å «responsivisere» alle sider jeg selv administrerer, fra private blogger til kundesider, men minst like mye fordi jeg ikke kan påberope meg ekspertstatus, mens jeg lar meg sakke akterut, for full musikk!

Det siste tilskuddet er den lokale fotobloggen Tysnes Pix, som jeg har holdt gående i noen år, men som først sist torsdag ble gjennommobil, med en egnet, fototilpasset og responsiv design, men jeg begynte altså for ett års tid siden, med nyhetsbloggen Non-tab.com (som skulle være et non-tabloid «korrektiv» til den i økende grad tabloidiserte dagspressen). Den opprinnelige, responsive designen (i bildet under), skulle vise seg vanskelig å vedlikeholde, med en sterkt forenkling til følge, sist vinter.

Non-tab.com
Non-tab.com i responsiv design av sommeren 2012.

Siden har det gått slag i slag. Også sidene du nå leser, er responsive, tillikemed en rekke andre sider jeg driver – skjønt jeg ennå ikke er i mål. Men det begynte å ta av litt, da jeg på sensommeren ble bedt om å lage nettsider for det lokale båtlaget (det øverste bildet), Lunde båtlag.

VisitTysnes på mobil
VisitTysnes.org på mobil.

Forventningene deres var ikke stort høyere enn et nettsted à la Interweben 1997, så jeg tror nok ikke de helt hadde regnet med å få en mobiltilpasset site, men når man utvikler nettsteder som delvis henvender seg til reisende (i dette tilfellet passerende båtturister, på søken etter gjestehavn), syntes jeg ikke like godt vi kunne la anledningen fly fra oss.

På fritiden, som det dessverre er altfor lite av, driver jeg den lokale turistressursen VisitTysnes (t.h.), som jeg mobiltilpasset sist vinter (her i gammel, ikke-responsiv, utførelse), og mens jeg var i gang, dro jeg i gang dette (også responsive) nettstedet, på samme domene:

Tysnes Oktoberfest (som åpenbart trenger påfyll av innhold)

Foruten ovenfor nevnte fotoblogg, har jeg de seneste ukene også «responsivisert» og til dels lansert følgende mobiltilpassede sider:

Her ved den første av dem:

Skjermdump av redesignet hsmai.no, april 2013

Det ville med andre ord være bittelitt feilslått å hevde at jeg ikke anser fremtiden mobil. Og for å være helt ærlig, gleder jeg meg til å gi mitt lille bidrag til at just den utviklingen fortsetter.

Netthode, jeg? Jeg fatter ikke hvor de tar det fra!

Dagens outfit – dagens dont

20130501-193807.jpg

Som gammel reklamemann, er det ikke fritt for at jeg er en smule hekta på Mad Men. Dels fordi serien fanger tidskoloritten fra egen oppvekst, dels fordi den formidler alle mytene fra min gamle bransje, så presist, fengende og innsiktsfullt.

Så i kveld, som på alle onsdagskvelder, benker jeg meg foran boksen – med Mad Men-genser’n på! Én gang reklamemann, alltid reklamemann, antar jeg. 1. mai eller ei.

Likevel holder jeg arbeidets dag hellig – med arbeid (hva ellers?). Den siste måneden har jeg nemlig stablet disse tre nettstedene på bena:

Og nå står hsmai.se (som jeg først aktiverer som nettsted i morgen, tror jeg) for tur. Men svensk är knappast vad jag anser min force, enda jeg granngivelig har oversatt to bøker fra språket. Åt andra hållet däremot, se det er en helt annen historie. Så i dag kartlegges behovet for forsvenskning av faste elementer, som statiske sider, menyvalg og sådant mere, så HSMAIs gode venner hos VisitSweden i Oslo kan bistå med egnede gloser.

Men så … SÅ er det tid for Mad Men, selv på arbeidets dag!

Last year’s news(week), I know, men denne spesialutgaven, som en Newsweek-utgivelse anno 1965, traff meg rett hjemme:

20130501-210028.jpg

Reklamespråk

20130424-170523.jpg Forside fra Fortune magazine, 1952: The language of advertising. AD: Leo Lionni. Illustratør: Alvin Lustig.