Europeisk relansering

Uken som gikk, har vært av det heller intense slaget, på grunn av relanseringen av hsmai.eu, som jeg, vanen tro, har forestått aldeles og mutters alene – som det gjerne går, når man skryter på seg one man shop-kapabiliteter.

Normalt skulle det ikke være noen heksekunst, men ved dette tilfellet har jeg benyttet et designtema som er høyst uferdig, og som fortsatt kommer med daglige oppdateringer, grunnet bugs i PHP-filer, så vel som stilark – noe som for min del har innebåret nitide feilsøk og intensiv PHP- pluss CSS-sjauing, skjønt resultatet altså ikke ble så halvgærent, meg tykkes.

Hertil kommer at enorme mengder artikler – og permanente sider — trengte reformatering, parallelt med allehånde innstikkskonfigurasjoner, samtidig som nye skulle komme til. Kort sagt, en relativt spinnvill uke. Jada, jeg vet at jeg har skrytt på meg store foretaksweber, med intra- og ekstranett and all that jazz, på fjorten dager, men én uke, når du ikke har andre ressurser å trekke veksler på … Jeg er fornøyd med det også, jeg.

Den kommende uken vil imidlertid stå i hsmai.nos tegn – som vil bli gjenstand for tilsvarende, og sårt tiltrengt, behandling. Begge, for øvrig – og som Pettersons portefølje – publisert med uforlignelige WordPress, som ikke kan fullroses.

Wish me luck.

I dag derimot, holder man hviledagen hellig – eller lager (ennå usluppet) musikk med Guttemusikken, da.

Tentativ fotorealisme

En Genigraphics 100D+-konsoll, identisk med min arbeidsstasjon på 1980-tallet.
En Genigraphics 100D+, identisk med min konsoll på 1980-tallet (fra vårt søsterselskap, Data-Dias København), med en «tablet» over tastaturet. Vi jobbet med tablets i 1985, ser De.

I hine hårde, da datagrafikken var mitt levebrød, hendte det at jeg brukte sjeldne øyeblikks dødtid på å perfeksjonere fotorealistisk illustrasjon, et resultat det strengt tatt ikke er mulig å oppnå med vektorgrafikk, uten tekstur-rendering. Ikke var det nevneverdig tid til denslags heller – med mindre man var innstilt på å sitte ved arbeidsstasjonen døgnet rundt (noe arbeidet likevel krevde, både titt og både ofte). Nå smokker du det kjapt i hop hjemme i stua, på en Windows-maskin med billig-software. En arbeidsstasjonen som den til høyre, kostet glatt halvannen mill, enda den knapt var i nærheten av hjemmedataens formidable kapasitet, anno nu om dagen.

Hvordan du snur og vender på det, klarer jeg altså ikke å tegne mer fotorealistisk enn jeg har gjort med radioen over – noe som har sin forklaring i at vektorgrafikken utgjøres av hele flater og objekter, bestående av én farge hver, uten hjelp av piksler i alternerende sjateringer. Det jeg lager av gradienter, eller fargeforløpninger, som vi kalte dem før om årene, fremstilles ved hjelp av lineære overganger, fra ett punkt (for eksempel mørkt) til et annet (for eksempel lyst), skjønt de i denne tegningen er svært subtile – enkelte steder knapt synlig. Teksten fortsetter etter bildet.

Ferdigtegnet radio, i sin helhet (klikk på bildet for større gjengivelse).
Ferdigtegnet radio, i sin helhet (klikk på bildet for større gjengivelse).

Jeg mener … Selv en blind høne – som formodentlig også finner korn – ser at radioen over er en tegning, det er liksom ingen tvil. Fotorealismen kan altså ikke bli stort annet enn tentativ. Der punktgrafikken, fremstilt ved hjelp av Photoshop, for eksempel, byr på et vell av individuelt fargelagte punkter (eller piksler), som gir rom for sjatterte, organiske overflater, er vi vektorgrafikere henvist til gradientene.

Likevel sverger jeg til – ooohh – renheten og, ikke minst, detaljrikdommen, som beholdes, hvor mye du enn måtte lyste å skalere illustrasjonen opp. La meg vise noen utsnitt av radioen:

tivoli-radio02

Eller skulle vi gå den enda litt nærmere på klingen?

tivoli-radio03

Og nå har du sikkert skjønt tegningen med tegningen, men enkelte kjenner jo, som bekjent, ingen grenser:

tivoli-radio05

Crispy, crispy, crispy! Og jeg kunne selvfølgelig fortsette. Ulempen er naturligvis at mine små unøyaktigheter kommer for en dag. For kommer du så tett på, innser du at den grønne dotten på klokkeviseren burde ha vært tilført en smule dybde og profil. Men hey, det var vel egentlig ikke meningen å gå tegningen nøye etter i sømmene.

Det spørs om et foto tåler samme behandling. La oss myse litt på bildet jeg knipset av husets variant i dag, med mobil, riktig nok:

Forminsket.
Forminsket og noget beskåret.
Tett utsnitt.
Tett utsnitt.
Supertett utsnitt.
Supertett utsnitt – med noe som skal forestille et femtall.

Oh yes …

Vektorgrafikkens fortrinnlighet skulle uansett stå noenlunde klart for eventuelle lesere, som i bunn og grunn var hensikten. Tall og bokstaver orket jeg imidlertid ikke å tegne egenhendig, mer som følge av latskap enn noe annet. Typografien er altså ikke kliss identisk.

Og det perforerte høyttalerdekselet på toppen? Jeg kunne, selvfølgelig, men det hadde innebåret manuell fremstilling av individuelle hull, hvilket bringer meg tilbake til dette med tid og tålmodighet …

Ser vi likevel på forutsetningene, og begrensningene som ligger i vektorgrafikken, er jeg egentlig fornøyd med utfallet, og tror min santen forna da’rs levebrød er blitt noe av en hobby. En jeg for øvrig kan anbefale, om du er villig til å investere i et tegneprogram – som ingenlunde behøver å være kostbare Illustrator fra Adobe!

Det er i alle høver en rimelig investering, sammenlignet med vidunderne vi betjente dengang da (denne snutten er fra Diagraf, som for øvrig overtok vår oslovirksomhet, 1987):


Helt avslutningsvis, husker jeg ennå entusiasmen over lanseringen av Flash, for nesten 20 år siden, som ikke bare muliggjorde vektorisert grafikk på nett (sammen med SVG-formatet), men lydlagte animasjoner med interaksjon. Det er klart jeg var fascinert, så fascinerte vel også det meste som var nettbasert ved de leiter. De siste ti årene har jeg imidlertid skydd Flash-filene som ville pesten – primært fordi de spiser maskinressurser til frokost. I mellomtiden har vi hatt DHTML, som lenge virket lovende og, sluttligen, HTML 5. Til alle andre formål er de gamle vektorgrafikk-formatene uansett best (selv om jeg altså ikke får gjengitt dem her – i originalformat, i ethvert fall).

Se så! Så skulle man altså ende med å lage sin egen clip art igjen. Hvem hadde trodd?

Mera datorgrafik? Titta!

Denne posten ble opprinnelig publisert i Nedtegnelser i går aftes.

Ny design

Siden jeg opprettet dette nettstedet, for halvannet år siden eller så, har det nok holdt seg med en litt gammelmodig nettbunad (se bildet over), men i dag er det jo så enkelt å ta tak i slikt. Følgelig fremstår hele stasen nå i ny drakt, selv om det nok vil gå en tid før alle brikker er på plass.

I den anledning har jeg også laget en ny logo (t.v.), hvis inspirasjonsskilde skulle være relativt opplagt, for dem som jevnlig benytter seg av Adobes grafiske og audiovisuelle programvare – skjønt med én forholdsvis iøynefallende foskjell. Der Adobe bruker den interne skrifttypen Adobe Clean, som ikke er tilgjengelig utenfor Adobe-konsernet, har jeg tatt til takke med den gamle, og allment tilgjengelige, skrifttypen deres, Myriad. Skrifttypen er vel heller ikke helt autentisk i disse eksemplene, på ikoner for den samlede Adobe-suiten – foruten at Adobe opererer med et smule bredere omriss enn meg:

Adobeikoner

Jeg håper du liker den nye designen, på et nettsted som har vært grundig forsømt, til fordel for løpende kommunikasjonsoppgaver av ymse slag.

Andre boller

Skjermoppløsninger

Klikk bildet (og zoom inn, om skjermoppløsningen din ikke viser hele bildet i 1:1-gjengivelse) for økt leselighet.

— Opprinnelig publisert i Nedtegnelser.com 8. april 2014

Hjelp, jeg er korrekturlest!

20140318-085458.jpg

Gjennom de fem siste årene har jeg oversatt fjorten bøker. Det har med andre ord ikke vært hovedgeskjeften, men én av flere, som rett nok har fylt stadig mer av dagene, tidkrevende og hardt arbeid, som det tross alt er.

Nå har det seg likevel slik at jeg har vært henvist til å korrekturlese tretten av dem egenhendig. Selv om egenkorrektur aldri er å anbefale, har det hatt sine fordeler, som bevaring av tilsiktet skriftnorm.

Forleden fikk jeg imidlertid den sist oversatte boken, Vassili Zaitsevs En snikskytters dagbok (bilde over og under), i posten, opprinnelig planlagt som innbundet utgivelse, men som endte mellom myke permer.

20140318-085518.jpg

Men det var ikke den eneste nyheten. Siden forlaget denne gang var nytt, for meg, vel å merke, var også arbeidsmetodene nye. Selv om jeg foreløpig kun har lest cirka tyve sider, er det blitt mer enn tydelig at boken er korrekturlest, kanskje noe mer enn tilsiktet – fra mitt ståsted betraktet, i ethvert fall. Rett nok merkes det kun på små pussigheter, som at «jakten» plutselig lyder «jakta», mens «antagelig» lyser meg lukt i fleisen, bare at det er skrevet «antakelig».

Født og oppvokst, som jeg er, mellom de syv fjellene der vest, svevde jeg i villfarelsen at «Heisann, og duddliattentei, for sola og deg og meg!» egentlig lød «Heisann, og duddliattentei, for Solan og deg og meg!», utenkelig som «sola» engang lød – like til puberteten. Jeg antar at det forklarer sjokktilstanden jeg fortsatt befinner meg i, etter dager med boken i hus.

Det skal for øvrig medgis at oversettelsen, selv før korrektur, rommer adskillige muntlige utlegninger, som «beina» og «Hæla sammen!» (en kortversjon av den uformelle marsjordren «Hæla sammen, marsj!»). For eksempel skrev jeg faktisk, som gjengitt i bildet for oven:

Sjetilov nynnet på ei låt mens han funderte på om han skulle innfri ønsket.

Med «ei» og allting (skjønt korrekturleseren helt overså det manglende kommaet, oppsatt som han eller hun må ha vært, på å knerte en-endelser). Man er jo ikke helt forstokket!

Kun en anelse chockeret, altså. Men gjør regning med å ha kommet til hektene innen bjerken springer ut.

Nu og vel&vel. Jeg antar det er godt nok for de svinene (jfr dette).

Opprinnelig publisert på riksmål i språkbloggen Frisprog.nu 18. mars 2014

Forsinket selfie-dille

20131127-191405.jpg
Hin uke ble det kjent at selfies er opptatt i Oxford Dictionaries, og at ordet er utpekt som årets engelske nyord. Én knapp dag senere gikk de norske nettavisene bonkers. Senest i dag kom Aftenposten med denne oppfordringen på Facebook :

Vi skriver en sak om «selfies», som er kåret til årets ord. Selfies er bilder man tar av seg selv og deler på sosiale medier. Til saken i papiravisen vil vi gjerne ha selfies fra dere! Vil du bidra? Send til ahmed.fawad.ashraf@aftenposten.no eller del på Instagram med #apselfie.

La meg først som sist presisere at eget selfie (over) ikke er tagget #apselfie på Instagram (eller e-postet Ahmed Fawad Ashraf, for den saks skyld), skjønt det er inspirert av Aftenposten-oppfordringen. Det fins grenser! Men siden bloggen er forbeholdt en engere krets, tåler bildet gjengivelse her.

Nå er det bare det at «selfie» ingenlunde er et nyord. I den digitale tidsalder skjer tingene fort, og to år er, med skam å melde, ancient times. For det er i alle fall to år siden jeg først så selfie-begrepet brukt på Tumblr, så ha meg tilgitt om jeg anser termen en anelse antikk.

Min egen siste Tumblr (jeg har hatt noen av dem før) finner du for øvrig her.

Er jeg forut for min tid, eller hva (for egentlig var det jo det jeg ville frem til)?

Opprinnelig publisert i Nedtegnelser i dag.

Betalingsmurene en gyllen mulighet for åpne nettaviser

20130918-163010.jpg

I dag iverksetter Aftenposten det tiltaket mange anser avisens undergang, så småningom, nyheter bak betalingsmur, så nær som åtte gratis saker i uken.

Personlig klarer jeg meg godt med de åtte gratissakene. Faktum er at jeg trolig ikke engang rekker over dem. Følgelig har jeg heller ingen grunn til å klage eller juble, skjønt jeg er oppriktig bekymret for de følgene det får for mitt en gang elskede Aftenposten.

– Annonsørene har forflyttet seg fra papir og over i kanaler som gir oss mye mindre inntekter, og hvor pengene først og fremst går til Google og Facebook og vekk fra mediehusene. For det andre forflytter lesingen og konsumet av journalistikk seg også over til digitale kanaler. Hvis ikke leserne betaler for det, ville ikke et mediehus som Aftenposten i det lange løp være liv laga, sier Hilde Haugsgjerd, sjefredaktør i Aftenposten, til NRK Nyhetsmorgen.

— Sakset fra Kampanje

Det Haugsgjerd (eller Schibsted, for jeg betviler av en eller annen grunn at det er hennes påfunn) helt velger å overse, er at de disruptive alternativene, bestående av nyheter og debattinnspill à 140 tegn, for lengst har overtatt arenaen:

Mens konstituert nyhetsredaktør Kjetil Kolsrud (som for øvrig begynte i Aftenposten da jeg fortsatt hadde mitt virke i avisen) overser dette:

Kvalitetsjournalistikk har aldri vært gratis. Men noen lesere overlater til andre lesere å betale for journalistikken. Det skal ikke lenger gjelde Aftenposten.

— Hilde Haugsgjerd i en kommentar i egen avis 23. november 2013

Aftenposten, Oslo

Igjen velger hun å ignorere verdens enkleste faktum, nemlig at annonsene betaler den gode journalistikken, svært godt, i nye medier med langt mindre staber og administrative støttetjenester enn dem Aftenposten og andre mastodonter fra forna da’r omgir seg med.

Dette tiltaket er selvfølgelig et resultat av at papiravis-opplaget daler, mens kostnadene, som er tilpasset store mediehus, med dyre funksjoner, forblir omtrent som de var, og nettannonsene gir mindre uttelling enn de gjorde på papir.

Da må skjeen tas i en annen hånd, og jeg kjøper glatt argumentet om at kvalitetsjournalistikk koster. Problemet er bare at lean, clean killing machines, blottet for Aftenpostens kostbare apparat, evner å levere den samme kvalitetsjournalistikken, uten behov for å avkreve leserne penger. For det er den virkeligheten Aftenposten skal konkurrere i.

Legg så til en kjensgjerning, som er like gammel som avisene selv: Evnen og viljen til å lage henvisningssaker, som i dette tilfellet:

Feilen lå hos Amadeus, det internasjonale systemet for distribusjon av flybilletter, skriver Aftenposten.

Fra Nationen i dag

Basert på slike saker, går de nettavisene som fortsatt velger gratispublisering, en potensiell gullalder i møte, mens de som mister lesere, på grunn av betalingsmurene, blir sittende igjen og betale gildet.

Så lenge publikum får dekket nyhetsbehovet, spiller hvor og hvordan veldig liten rolle – noe Schibsted-konsernet vil gjøre klokt i å notere seg.

Det blir enden på den (a)visen, Haugsgjerd.

Les ellers denne posten, av 30. juli i år:

Betalingsmurer = kvalitetsløft?

Siden jeg ønsket å nå et visst publikum med denne posten, ble den opprinnelig publisert i den «åpne» bloggen Nedtegnelser, mens bloggen du leser nå, er forbeholdt en engere krets, akkurat som Aftenposten.no