En langdryg affære

Den observante leser vil muligens huske at jeg for halvannet år siden tillyste en slags satsing på et privat prosjekt, en kolleksjon med norsk-tematisert clipart:

Langtidsprosjekt: Norsk clipart

Men er det én ting som blir tydelig, spesielt i slike sammenhenger, er det gode og gamle TTT. Ting tar simpelthen tid – uten at det dermed er noen grunn til å gi opp. Så i anledning söta brors valg i dag, slipper jeg det siste tilskuddet til samlingen, Stortinget, som jeg la foreløpig siste hånd på i dag:

Så får vi se om lysten til å tegne flere nasjonale ikoner skulle melde seg. Samlingen vokser i det minste, om aldri så tregt.

Du finner forresten en samling av øvrige tegninger på denne siden:

Vektorgrafikk

Serif snart klar med InDesign-dödare

Jeg har alltid vært glad i Adobe og deres såkalte Creative Suite, hovedsakelig Photoshop, InDesign og Illustrator, så klart, foruten noen av de mer web-spesifikke verktøyene, og var en flittig bruker gjennom noen tiår – til jeg for en ti års tid siden valgte å migrere til Serifs PagePlus, PhotoPlus, DrawPlus og WebPlus, som i det vensentligste utrettet det samme, men til en langt rimeligere penge (noe som selvfølgelig er avgjørende for fattige frilansere).

I 2014 gjorde dessuten Adobe programvaren sin abonnementsbasert, i stedet for den gamle løsningen, som innebar at du kjøpte programvaren, én gang for alle. Dermed var brukerne bundet til å betale Adobe-abonnementer livet ut. En ikke videre sympatisk løsning, så klart. Så da Serif samme år lanserte sin Affinity Designer, et program som på mange måter gikk flere ganger utenpå Adobes Illustrator, var jeg ikke sen om å kaste meg utpå.

Året etter lanserte de Affinity Photo, som jeg også skaffet etter en stund (mens jeg fortsatt var bundet til mitt siste år som Photoshop-abonnent) – og siden har jeg bare ventet på sideombreknings-alternativet, Affinity Publisher, som ble lansert i offentlig beta for to dager siden. Det burde være unødvendig å nevne at den er installert, som bildet for oven vil vise, og erfaringene så langt? Overveiende positive! Men ta ikke mine ord for det. Her er et knippe omtaler fra de siste dagene:

Og en liten preview (for lyd, klikk på høyttaler-ikonet):

Spør du meg, snakker vi om et paradigmeskifte innen grafisk form, for en slikk og økonomisk ingenting.

Herregud, så gøy dette skal bli!

P.S. Jeg er helt på det rene med at dette kan fremstå som betalt omtale, men forsikrer: det er bare så henrykt jeg er, for dette, dette kommer til å snu fullstendig oppned på hverdagen, for en som ikke kan ta seg råd til Adobes blodsugende praksis. Foruten, selvfølgelig, det frydefulle i at programvaren, tross Brexit og allting, er britisk – ikke amerikansk.

B&O – mer for øyet enn for øret?

Jeg skal ikke begi meg ut på diskusjoner over emnet, skjønt hifi-entusiaster nok vil hevde Bang & Olufsen-produktene visuelt vakrere enn de lyder. Nå har jeg aldri hatt problemer med lyden deres, jeg, men frydes over at selv audiokritikerne er enig i at B&O er et vakkert skue – som i og for seg var mitt eneste motiv for å tegne denne 1970-talls-platespilleren, en Beogram 4000, med tangentialarm (swipe – eller bla gjennom – for detaljerte utsnitt):

Siden det ennå er sommer, og lediggang ikke nødvendigvis må være roten til noe ondt.

Hva er det for øvrig med meg og denne evige hangen til brunevarer?

Tivoli FM-/AM-radio (klikk på bildet for større gjengivelse).

Spar 50 prosent på webdesign

Sommeren er over oss for fullt, og med det den årvisse reduksjonen i oppdragsmengden, som jeg har valgt å kompensere ved å halvere honorarene for utvikling av hjemmesider.

Gjennomsnittlig koster et nettsted i nabolaget av kr 25.000,-, så her har du muligheten for å sikre deg et for 12.500,-, skjønt prisen selvfølgelig avhenger av størrelsen på prosjektet.

Jeg er tilgjengelig for oppdrag sommeren gjennom, og det er klart: jeg er naturligvis også åpen for andre oppdrag (se menyen for oversikt over de forskjellige fagdisiplinene).

Her er et knippe av nettstedene jeg har utviklet de senere årene:

Gi meg en lyd, så får vi nettstedet på lufta i en fei!

+47 915 11 178 eller jarle@petterson.media

De aller beste hilsener fra

Jarle Petterson

Toppfoto: Datamaskiner. Fotograf: Pixabay på Pexels.com.

Urbane Tysnes-assosiasjoner

Det nytter nok ikke å nekte for at jeg er et visuelt menneske, som kanskje har litt i overkant lett for å forestille meg grafiske uttrykk, sågar hvor ingen fins – eller burde finnes.

Som da jeg her om dagen ble oppmerksom på den «nye» T-bane-logoen (om den ikke alt er ubtyttet, den med – det er ni år siden jeg bodde borti der):

T-banen

Rekonstruksjonen – både av logo og skilt – er min egen, basert på et dårlig holdeplass-foto. Hvorom allting er, var det T-en i O-en jeg så, noe som utvilsomt også var Sporveiens intensjon, da den gamle, hvite og blå versjonen en gang i verden ble unnfanget (T-banen befinner seg engang i Oslo).

Personlig så jeg Tysnes i Oslo, som et visuelt uttrykk for den tysneske diasporaen borti der, som visstnok har gjort spredte forsøk på å organisere seg. Men da noen sist forsøkte å kartlegge eksilantene, i den hensikt å stable på bena en Facebook-gruppe for dem, kom man til at det i 2010 kun fantes 14 av slaget (som skulle svare til om lag 0,5 prosent av den samlede tysnesbefolkningen).

Men for all del, skulle det finnes flere – og skulle de ha behov for å visualisere sitt nærvær, er det bare å gi beskjed.  Sånn i påkommende tilfeller. Selv har jeg ingen bruk for logoen, men man skal leke.

Ikke osloprodukt

Lokalavisen Bladet «Tysnes» trykte denne uken en artikkel om Jåttlagets utstilling i USA, i forbindelse med New York Yacht Clubs 175-års jubileum, og si hva du vil: visst er det gjevt med publisitet over there, men sannelig er det ikke også stas med den hjemlige omtalen.

For egen del føler jeg likevel for å påpeke feilslutningen i følgende utsagn:

Det er Jarle Petterson som har ansvaret for vegg-prosjektet, med støtte frå kraftlaget og banken. Eit oslofirma har laga popup-veggen.

Som var det en administrativ funksjon (noe det forsåvidt også var), men her må det presiseres at ansvaret er Jåttlagets alene, mens jeg ble hyret inn til å lage en video – og utforme den aktuelle veggen (det vil si, strengt tatt hadde de ingen sånn vegg i tankene, så den får jeg ta på egen kappe). Utskrift av den ferdigutformede veggen ble derimot bestilt hos Allkopi i Bergen, som manglet stor nok printer til selv å forestå utskriften, som derfor ble utført ved avdelingen i Oslo.

Jeg finner også presiseringen nødvendig, ettersom oppdrag sendt østafjells normalt ikke faller i god jord her vest, men jeg forsikrer: utskrift ble bestilt hos Allkopi i Bergen – nærmere bestemt i Sandviken. Å etterlate inntrykk av at jeg sender oppdrag til den forhatte hovedstaden, ville være jevngodt med profesjonell harakiri. Og så følte jeg selvfølgelig behov for å understreke at det engang var jeg som utformet den – ikke noen slubberter hinsides vannskillet. Som en PDF på 3,3 x 2,2 meter (altså 1:1).

Med det skulle den misforståelsen forhåpentligvis være ryddet av veien. For øvrig kan veggen tas i nærmere øyensyn ved å klikke på dette bildet:

Popup-vegg for Jåttlaget på Tysnes, i full bredde (inkl kurvning på endene).

Og nyss nevnte video:

Toppfoto: Faksimile fra Bladet «Tysnes», med Jåttlagets Hans Ole Dalland – og utstillingsveggen jeg utformet for dem.

Amerikansk tysnesreklame

Det er ikke bare HSMAI som trenger messevegger. Som jeg nevnte i en sak i vinter, er Jåttlaget på Tysnes invitert til å stille ut i Herreshof Marine Museum Museum på Rhode Island, New York Yach Club og i Boston, for å fortelle om tysnesingene som bemannet amerikanske seilbåter i America’s Cup i første halvdel av forrige århindre (shipping-tidsskriftet Skipsrevyen publiserte også en sak om dem hin uke).

Mitt bidrag har vært utforming av veggen over, med en tilhørende disk (som også tjener som koffert for den mobile utstillingen), så vel som produksjon av videoen under, i fall du drar kjensel på stemmen.

Veggen er om lag 3,3 meter bred, inklusive kurvningen på endene, og cirka 2,2 meter høy:

Popup-vegg for Jåttlaget på Tysnes, i full bredde (inkl kurvning på endene).
Popup-vegg for Jåttlaget på Tysnes, i full bredde (inkl kurvning på endene).

«Magebeltet» som omslutter den ovale disken (som også tjener som koffert):

Det 84 cm høye
Det 84 cm høye «magebeltet», som omslutter disken foran eller ved siden av popup-veggen til Jåttlaget.

Videoen, som har vært gjennom en rekke revideringer underveis, vil bli brukt i forelesninger og i selve utstillingen – så vel som på nett:


Det er sjelden jeg er borti prosjekter av slik varighet, i alle fall når omfanget er så pass lite, men det tok sin tid å få finansieringen på plass, så stor takk til Tysnes Kraftlag og Tysnes Sparebank, som var interessert i å bringe denne historien ut i verden.

Under enhver omstendighet var det deilig å omsider komme i mål!

Gratulerer med et praktfullt opplegg, Jåttlaget!

Ik hou van De Stijl

Eller jeg elsker De Stijl, Bauhaus, og, i noen grad, art deco – til de grader at jeg holder meg med en blogg over emnet. Så da HSMAI Region Europe, som jeg arbeider for på daglig basis, ba om hjelp til materiell til sin ROC & DOC (Revenue Optimisation Conference og Digital & Distribution Optimisation Conference), som åpnet i Amsterdam i dag, var det simpelthen umulig ikke å henfalle til nederlandske De Stijl – i disse malene, for presentasjonene som ble vist i dag (naviger ved å klikke på frem- og tilbakepilene, som kommer til syne når du holder musen over):

rocdoc18

Ikke fullt så stijlig ble denne veggen og disken, kanskje, men så skal de også brukes i andre sammenhenger:

Ikke desto mindre litt av mitt bidrag, foruten det som ble vist på den store skjermen, förstås:

Og i kveld går de europeiske HSMAI-prisene av stabelen, også det i Amsterdam – som jeg dekker redaksjonelt, fra en øy i den vestnorske skjærgården. 😳

All in a day’s work, som de sier.

Toppfoto: HSMAIs ROC & DOC-konferanse i Amsterdam, 10. april 2018. Fotograf: Cindy Bakker/HSMAI.

Ubegripelig ekvilibrisme

Hva jeg tenker? Ikke spør, er De snill, men jeg antar at jeg ikke kan fortenkes i at assosiasjonene umiddelbart går i retning av hest.

Inntil flere bekjente hevder for øvrig at Equinor er et legemiddel brukt i behandling av magesår hos hester. Den norske veterinærvirksomheten Equinor har i alle fall byttet navn til Equina – etter en klekkelig sum fra selskapet vi en gang kjente som Statoil, utvilsomt.

Skjønt unektelig interessant at de har valgt å beholde husflid-emblemet, fremfor å vende tilbake til oljedråpen, som ventelig ville fått begeret til å renne over hos naturvernerne.

På eget initiativ kunne jeg muligens tenke meg å lufte dette grensesprengende alternativet:

Norol tankbil
Tankbil fra Norsk Olje AS (Norol). Foto fra Wikepedia/Arkivverket.

Men neida …

equinor

Late edit:

Noen ganger er det digitale bare best

Jeg kan fortsatt kjenne følelsen det ga, den gangen jeg for noen og 40 år siden sikret meg de første av en lang rekke ordentlige tusjer – Letrasets Pantone-penner, til fargelegging av ungdommelige tegneprosjekter av allehånde slag.

Den jevne dekkflaten, forutsatt at man brukte papir myntet på formålet (følgelig: Også papir fra Letraset!), var egnet til å fremkalle en lykkefølelse hinsides all fornuft.

Over 40 år senere kan jeg fortsatt kjenne lukten, fremskyndet av det faktum at kone pone, så vel som datter, bruker Tria-tusjer (som de fordums Pantone-pennene heter nu om dagen), ledsaget av de dobbelt-tippede Copic-pennene, som jeg her har gjort et forsøk på å tegne – som gjennomdigital vektorgrafikk, dog (klikk på bildene for større gjengivelser):

Her burde jeg sikkert anføre at jeg ser sjarmen ved analog tegning, det skulle da bare mangle! Med mindre du er på utkikk etter utfall som er litt mer picture perfect, selvfølgelig, og som tåler uendelig skalering, uten den ringeste forringelse (les piksler som forstørres i takt med bildets oppskalering, for eksempel).

Da gir du deg vektorgrafikken i vold, som vist her – og i dette lille galleriet av datagrafiske arbeidsprøver.

Nå er den selvfølgelig ingen nyhet, denne vektorgrafikken. Ta denne musen, for eksempel, som jeg tegnet en gang mellom 1985 og 1990 (jeg husker ikke helt lenger):

Mikke Mus
Walt Disneys Mikke Mus. Egen tegning cirka 1985–1990, eksponert på 24×36 mm Kodak Ektachrome diapositiv.

Legg merke til den blasse kvaliteten, som følge av at datagrafikken jeg begikk på 1980-tallet ble eksponert på film. Utmerket til kinoreklame og alskens projektorpresentasjoner, som jeg engang begikk en god del av, men skulle det trykkes, måtte det innom en skanner, med påfølgende firefarge-separasjon – og begrensningene som tross alt fulgte det analoge filmmediet, hvor digital originalproduksjonen enn hadde vært.

Legg også merke til hvordan den mønstrede bakgrunnen gir Mikkes karakteristiske ører et noe kantet preg, men jeg forsikrer: just det er et optisk bedrag. Uten bakgrunnen, ville kurvingen ha fremstått jevn som bare det. Det kan imidlertid være interesant å merke seg de grove stegene i bakgrunnens fargeforløpning, klart synlig for det blotte øye.

Det er fordi vi kun hadde 256 farger til disp i ett og samme bilde – tross en palett på 16 teoretiske millioner.

Som du vil forstå, savner jeg med andre ord ikke tusjene. Skjønt de er et morsomt nok digitalt motiv.