Vektorisert sjokolade – igjen

Guylians ikoniske havhest, tegnet på PC.
Guylians ikoniske havhest, tegnet på PC, tidligere i år.

En skulle kanskje tro man har et inderlig forhold til sjokolade, (jfr tidligere tegning, t.h.), men egentlig er det vel ikke verre enn at sjokoladen er et usedvanlig takknemlig materiale å tegne – som vektorgrafikk.

Når jeg nå begir meg ut på den galeien igjen, har det utelukkende sammenheng med formiddagens tildragelse, alt beblogget – her:

Jentungen (12) så på meg, og pekte på restene av sjokoladeplaten sin, som, da hun la seg i går kveld, inkluderte én ekstra, løsrevet rute, som ikke var der lenger.

Jeg så på henne, som om jeg ikke riktig skjønte hva hun ville frem til, og kunne se at hun gradvis kom i tvil om egen hukommelse.

Her tror jeg andre foreldre har en hel del å lære, om behovet for å brenne lenge i helvete skulle bli for påtrengende.

Siden det er søndag, og man gjerne begir seg den slags søndagssysler i vold, falt man i tanker om den gang man, for en 30 års tid siden, tegnet sjokoladeplater for Cloetta, og ga seg til å tegne denne, fra konkurrenten hvis navn det skulle være unødvendig å spesifisere:

Rute fra en Freia Melkesjokolade. Tror man (den er ikke tegnet etter foto eller original).
Rute fra en Freia Melkesjokolade. Tror man (den er, med unntak av storken, ikke tegnet etter foto eller original).

Storken er tracet, mens resten består av enkle firkanter og polygoner, med litt høylys og relieff her og der, så proporsjonene er sikkert ikke korrekte, og man ser umiddelbart at det ikke handler om foto, alle forsøk på fotorealisme til tross.

På den annen side snakker vi harmløs søndagsmoro.

Historien bak Freia-storken

Freia-storken, opprinnelig tegnet av Oscar Carl Augen Kristoffersen (26) i 1907. Tracet som vektorgrafikk, av yours truly (53) i 2015.
Freia-storken, opprinnelig tegnet av Oscar Carl Augen Kristoffersen (26) i 1907. Tracet som vektorgrafikk, av yours truly (53) i 2015.

Som det meste, kom ikke Freia-storken med storken, men ble tegnet av en ung mann, som skulle møte et altfor tidlig endelikt. Jeg sakser fra Freias nettsted:

For å skape blest om Freias produkter de første årene, ble det arrangert en rekke konkurranser. En av dem fant sted i 1907, og oppgaven var å dekorere en kakaoboks. Vinneren ble Oscar Carl Augen Kristoffersen, en 26 år gammel retusjør som drømte om å bli kunstmaler. Hans bidrag var en sittende Marabou-stork som vi i dag kjenner som varemerket til både Freia i Norge og Marabou i Sverige.

Med sitt maleri av Marabou-storken, vant Oscar Carl Augen Kristoffersen et stipend på 400 kroner. Dette var mye penger på tidlig 1900-tallet. Så mye penger at Kristoffersen investerte i en studiereise til Italia. Første etappe av reisen gikk med på dampskipet ”Bekkelaget” ut av Kristianiafjorden 23. juli 1908. Et stykke ute i fjorden forliste skipet, og Oscar Carl Augen Kristoffersen var blant de omkomne. Selv om han ikke etterlot seg noen omfattende kunstnerisk produksjon, ble han opphavet til Norges og Sveriges mest kjente varemerker.

Tenna i taket og hæla i tapetet

Så var det duket for dans igjen – i ungdomshuset Frilund, gjengitt i bildet over, som jeg også har brukt i plakaten jeg, som bygdas pro bono hoff-markedsfører, snekret for ungdomslaget i går – rett nok dypetset, og med et aldri så lite blåstikk, via sorthvitt, fordunkling og ljos i gluggen (klikk endelig på bildet, for større gjengivelse).

Dans med Big Men Bluesband

Normalt vile jeg rimeligvis aldri ha operert med slike krigstyper, men med et areal på skarve 29,7 x 42 cm (eller A3, om du vil), må du ta noen grep for å sikre at budskapet synes på avstand. Funksjonalitet over form, rett og slett – eller form som funksjonsfremmede virkemiddel, ville jeg kanskje si. Men ser vi bort fra det, står jeg ved valget av strikt typografi – for anledningen Helvetica-klonen Univers, i halvfet gjengivelse, og uten «morsomt» dilldall i bakgrunnen.

Fort gjort i en port, med unntak av to bilder oppå hverandre, dypetset så manuelt og så pixel perfect som det kan bli på en solfylt søndag.

Om jeg skal på dans?

Der må jeg nok skuffe. Det bor fremdeles for mye bygutt i meg, til noen gang å bli komfortabel med scenarier som bringer tankene hen på Fanitullen og gåbort-kniv i sliren. Om ikke annet, får jeg, tid om annen (som her), anledning til å praktisere nynorsk.

Det er da noe!

P.S. Bandets logo er visst også mitt verk, ved nærmere ettertanke. Lager du logo for bluesband, er hendene ganske bundet, så det endte med noe som i alle fall ga meg assosiasjoner til MC-klubber og sådant mere. Det begynner å bli noen år siden, så jeg vet ikke hva jeg kan ha tenkt. På ZZ Top eller noe, antagelig. Men de likte den.

P.P.S. Pokker, skal man først være bygdemarkedsfører … Her er de:

Europeisk relansering

Uken som gikk, har vært av det heller intense slaget, på grunn av relanseringen av hsmai.eu, som jeg, vanen tro, har forestått aldeles og mutters alene – som det gjerne går, når man skryter på seg one man shop-kapabiliteter.

Normalt skulle det ikke være noen heksekunst, men ved dette tilfellet har jeg benyttet et designtema som er høyst uferdig, og som fortsatt kommer med daglige oppdateringer, grunnet bugs i PHP-filer, så vel som stilark – noe som for min del har innebåret nitide feilsøk og intensiv PHP- pluss CSS-sjauing, skjønt resultatet altså ikke ble så halvgærent, meg tykkes.

Hertil kommer at enorme mengder artikler – og permanente sider — trengte reformatering, parallelt med allehånde innstikkskonfigurasjoner, samtidig som nye skulle komme til. Kort sagt, en relativt spinnvill uke. Jada, jeg vet at jeg har skrytt på meg store foretaksweber, med intra- og ekstranett and all that jazz, på fjorten dager, men én uke, når du ikke har andre ressurser å trekke veksler på … Jeg er fornøyd med det også, jeg.

Den kommende uken vil imidlertid stå i hsmai.nos tegn – som vil bli gjenstand for tilsvarende, og sårt tiltrengt, behandling. Begge, for øvrig – og som Pettersons portefølje – publisert med uforlignelige WordPress, som ikke kan fullroses.

Wish me luck.

I dag derimot, holder man hviledagen hellig – eller lager (ennå usluppet) musikk med Guttemusikken, da.

Tentativ fotorealisme

En Genigraphics 100D+-konsoll, identisk med min arbeidsstasjon på 1980-tallet.
En Genigraphics 100D+, identisk med min konsoll på 1980-tallet (fra vårt søsterselskap, Data-Dias København), med en «tablet» over tastaturet. Vi jobbet med tablets i 1985, ser De.

I hine hårde, da datagrafikken var mitt levebrød, hendte det at jeg brukte sjeldne øyeblikks dødtid på å perfeksjonere fotorealistisk illustrasjon, et resultat det strengt tatt ikke er mulig å oppnå med vektorgrafikk, uten tekstur-rendering. Ikke var det nevneverdig tid til denslags heller – med mindre man var innstilt på å sitte ved arbeidsstasjonen døgnet rundt (noe arbeidet likevel krevde, både titt og både ofte). Nå smokker du det kjapt i hop hjemme i stua, på en Windows-maskin med billig-software. En arbeidsstasjonen som den til høyre, kostet glatt halvannen mill, enda den knapt var i nærheten av hjemmedataens formidable kapasitet, anno nu om dagen.

Hvordan du snur og vender på det, klarer jeg altså ikke å tegne mer fotorealistisk enn jeg har gjort med radioen over – noe som har sin forklaring i at vektorgrafikken utgjøres av hele flater og objekter, bestående av én farge hver, uten hjelp av piksler i alternerende sjateringer. Det jeg lager av gradienter, eller fargeforløpninger, som vi kalte dem før om årene, fremstilles ved hjelp av lineære overganger, fra ett punkt (for eksempel mørkt) til et annet (for eksempel lyst), skjønt de i denne tegningen er svært subtile – enkelte steder knapt synlig. Teksten fortsetter etter bildet.

Ferdigtegnet radio, i sin helhet (klikk på bildet for større gjengivelse).
Ferdigtegnet radio, i sin helhet (klikk på bildet for større gjengivelse).

Jeg mener … Selv en blind høne – som formodentlig også finner korn – ser at radioen over er en tegning, det er liksom ingen tvil. Fotorealismen kan altså ikke bli stort annet enn tentativ. Der punktgrafikken, fremstilt ved hjelp av Photoshop, for eksempel, byr på et vell av individuelt fargelagte punkter (eller piksler), som gir rom for sjatterte, organiske overflater, er vi vektorgrafikere henvist til gradientene.

Likevel sverger jeg til – ooohh – renheten og, ikke minst, detaljrikdommen, som beholdes, hvor mye du enn måtte lyste å skalere illustrasjonen opp. La meg vise noen utsnitt av radioen:

tivoli-radio02

Eller skulle vi gå den enda litt nærmere på klingen?

tivoli-radio03

Og nå har du sikkert skjønt tegningen med tegningen, men enkelte kjenner jo, som bekjent, ingen grenser:

tivoli-radio05

Crispy, crispy, crispy! Og jeg kunne selvfølgelig fortsette. Ulempen er naturligvis at mine små unøyaktigheter kommer for en dag. For kommer du så tett på, innser du at den grønne dotten på klokkeviseren burde ha vært tilført en smule dybde og profil. Men hey, det var vel egentlig ikke meningen å gå tegningen nøye etter i sømmene.

Det spørs om et foto tåler samme behandling. La oss myse litt på bildet jeg knipset av husets variant i dag, med mobil, riktig nok:

Forminsket.
Forminsket og noget beskåret.
Tett utsnitt.
Tett utsnitt.
Supertett utsnitt.
Supertett utsnitt – med noe som skal forestille et femtall.

Oh yes …

Vektorgrafikkens fortrinnlighet skulle uansett stå noenlunde klart for eventuelle lesere, som i bunn og grunn var hensikten. Tall og bokstaver orket jeg imidlertid ikke å tegne egenhendig, mer som følge av latskap enn noe annet. Typografien er altså ikke kliss identisk.

Og det perforerte høyttalerdekselet på toppen? Jeg kunne, selvfølgelig, men det hadde innebåret manuell fremstilling av individuelle hull, hvilket bringer meg tilbake til dette med tid og tålmodighet …

Ser vi likevel på forutsetningene, og begrensningene som ligger i vektorgrafikken, er jeg egentlig fornøyd med utfallet, og tror min santen forna da’rs levebrød er blitt noe av en hobby. En jeg for øvrig kan anbefale, om du er villig til å investere i et tegneprogram – som ingenlunde behøver å være kostbare Illustrator fra Adobe!

Det er i alle høver en rimelig investering, sammenlignet med vidunderne vi betjente dengang da (denne snutten er fra Diagraf, som for øvrig overtok vår oslovirksomhet, 1987):


Helt avslutningsvis, husker jeg ennå entusiasmen over lanseringen av Flash, for nesten 20 år siden, som ikke bare muliggjorde vektorisert grafikk på nett (sammen med SVG-formatet), men lydlagte animasjoner med interaksjon. Det er klart jeg var fascinert, så fascinerte vel også det meste som var nettbasert ved de leiter. De siste ti årene har jeg imidlertid skydd Flash-filene som ville pesten – primært fordi de spiser maskinressurser til frokost. I mellomtiden har vi hatt DHTML, som lenge virket lovende og, sluttligen, HTML 5. Til alle andre formål er de gamle vektorgrafikk-formatene uansett best (selv om jeg altså ikke får gjengitt dem her – i originalformat, i ethvert fall).

Se så! Så skulle man altså ende med å lage sin egen clip art igjen. Hvem hadde trodd?

Mera datorgrafik? Titta!

Denne posten ble opprinnelig publisert i Nedtegnelser i går aftes.

Ny design

Siden jeg opprettet dette nettstedet, for halvannet år siden eller så, har det nok holdt seg med en litt gammelmodig nettbunad (se bildet over), men i dag er det jo så enkelt å ta tak i slikt. Følgelig fremstår hele stasen nå i ny drakt, selv om det nok vil gå en tid før alle brikker er på plass.

pp-logoI den anledning har jeg også laget en ny logo (t.v.), hvis inspirasjonsskilde skulle være relativt opplagt, for dem som jevnlig benytter seg av Adobes grafiske og audiovisuelle programvare – skjønt med én forholdsvis iøynefallende foskjell. Der Adobe bruker den interne skrifttypen Adobe Clean, som ikke er tilgjengelig utenfor Adobe-konsernet, har jeg tatt til takke med den gamle, og allment tilgjengelige, skrifttypen deres, Myriad. Skrifttypen er vel heller ikke helt autentisk i disse eksemplene, på ikoner for den samlede Adobe-suiten – foruten at Adobe opererer med et smule bredere omriss enn meg:

Adobeikoner

Jeg håper du liker den nye designen, på et nettsted som har vært grundig forsømt, til fordel for løpende kommunikasjonsoppgaver av ymse slag.

Andre boller

Skjermoppløsninger

Klikk bildet (og zoom inn, om skjermoppløsningen din ikke viser hele bildet i 1:1-gjengivelse) for økt leselighet.

— Opprinnelig publisert i Nedtegnelser.com 8. april 2014

Svik og tyveri på høylys dag

Bladet Tysnes' nye header

For noen uker siden fikk lokalavisen ny header (over), etter 60 år med den gamle, i all hovedsak håndtegnede versjonen. Til mye skrik, skrål og hellig vrede.

Men jeg foregriper.

Siden jeg engang har et temmelig løst forhold til bygda, og dermed ikke føler noe eierskap til lokalavisen, kan jeg ikke hevde at det engasjerer nevneverdig. Av samme grunn uteblir også mine harmdirrende leserbrev i avisspaltene. Men noen skuldertrekkende observasjoner har jeg jo gjort meg, så som at headeren – sammen med hangen til å putte ting oppå den – ingenlunde er avisens egen:

Dagsavisen-header

Ryktene vil ha det til at det har vært et designbyrå involvert, som har flyttet Dagsavisens røde prikk over i-en, til slutten av Tysnes-navnet, som et orange punktum. Utropstegn! Vi får i det minste håpe de tok seg klekkelig betalt for bondefangeriet. Men at den funker, ikke minst på digitale, enn si mobile plattformer (nettutgaven er også kommet i responsiv drakt), se derom fins det vel ingen tvil.

Nå kan det saktens tenkes at jeg er litt urettferdig, for lokalavisen vår er ikke den eneste i fylket som har rappet Dagsavisen-konseptet – om de enn beholdt sin originale typografi – etter omlegningen fra fullformat:

BT-header

Men jeg foregrep, skrev jeg. For følelsene koker, spesielt blant arvingene etter kommunens førsteskald, Johannes Heggland, som i sin tid var med på å stifte lokalavisen, og som til alt overmål var opphavsmann til den håndtegnede headeren, som for øvrig så slik ut, etter senere års typografiske brush-up (teksten fortsetter etter bildet):

Gammel Tysnes-header

Heggland-slekta fråder, rimeligvis, over at det tukles med familieklenodiet, som etter min mening absolutt var modent for fornying. Men når alternativet blir så kjønnsløst som det er blitt, og dertil er et simpelt tyveri på høylys dag (noe som sikkert kan klandres «designbyrået») … Ja, da spørs det kanskje om det beste likevel hadde vært en modernisering av den gamle.

Men hva vet vel jeg om design?

Spurte han. Retorisk.

Opprinnelig publisert i den åpne bloggen – Kjappe nedtegnelser