Jarle intervjuer Jarle

Det hender familien tar meg i å snakke med meg selv, men denne gangen har jeg mitt på det tørre, idet den jeg konverserte utelukkende er navnebror, skjønt det utvilsomt føles underlig å innlede telefonsamtaler og e-poster med «Hei, Jarle!», det medgir jeg villig vekk.

Som oversetter er jeg forresten også mer komfortabel med å oversette fra engelsk til norsk enn omvendt. Ikke desto mindre har jeg nyss intervjuet Oslo-hotellet THE THIEFs direktør, Jarle Moen, på norsk – for så å renskrive det på engelsk, for publisering på HSMAIs europeiske nettsted i dag (for anledningen på amerikansk, ikke engelsk – fordi det er sånn oppdragsgiver vil ha det).

Men pytt, all in a day’s work, som de sier. Gakk bare hen og les. Han er en interessant fyr, min navnebror hinsides langfjella.

Foto: Jarle Moen, Thief Executive Officer på THE THIEF. Foto fra hotellet.

Marketing- og mediasnakk on air

Som kunngjort på forsommeren, gikk jeg på det tidspunktet svanger med en podkast om reklame, markedsføring, medier og kommunikasjon i videste forstand, med det muligens ikke fyndige navnet Marketing- og mediasnakk. Men hva gjør man ikke, som påskudd for å mekke slike profilbilder (alt sammen vektorgrafikk, like ned til hver minste M&M):

Podkasten M&M's – eller Marketing- og mediasnakk, om du vil. Min illustrasjon.
Podkasten M&M’s – eller Marketing- og mediasnakk, om du vil. Min illustrasjon.

Og nu er den live! Du kan høre første episode her:

Episode 1: Podkasting by Marketing- og mediasnakk

En introduksjon til podkast-appen Anchor.fm, med Anchor-personligheten Paul O’Mahony fra podkasten From Cork With Love Adventure, der vi blant annet drøfter Anchor-plattformen, podkastenes kommersielle potensial, som reklamemedium, lyttervaner og radio-, så vel som podkast-mediets fremtid. Foruten de seneste nyhetene fra reklame- media- og kommunikasjonsbransjen, så klart.

Eller via en av disse podkasttjenestene:

Den første episoden varer i en times tid, og er formodentlig ikke blant de best forberedte podkastene i verden, men ett sted skal man jo begynne. Du har herved mitt løfte om at neste episode blir en noe tightere produksjon.

God fornøyelse lell!

Toppfoto av Pixabay på Pexels.com

Intervju om Obama-besøk

Ettersom journalistikk inngår i tjenestearsenalet, hender det rett som det er at jeg får anledning til å fuske i mitt gamle fag, som dagens intervju med X Meeting Points administrerende direktør Ellen Arnstad, som til høsten står vertskap for president* Barack Obama, når Oslo Business Forums konferanse, The Future of Technology and Sustainability, går av stabelen på Hellerudsletta.

Intervjuet, som ble publisert i dag, finner du her, på et nettsted jeg forsåvidt også har utviklet, siden også den slags inngår i nyss nevnte arsenal.

Oslo Business Forums Christoffer Ormberg og Marius Røed Wang (t.h.) er klare til å gi jernet på konferansen, sammen med administrerende direktør Ellen Arnstad ved X Meeting Point. Foto fra X Meeting Point.
Oslo Business Forums Christoffer Ormberg og Marius Røed Wang (t.h.) er klare til å gi jernet på konferansen, sammen med administrerende direktør Ellen Arnstad ved X Meeting Point. Foto fra X Meeting Point.

Stort nærmere hva vi kan kalle et slags presidentintervju vil jeg formodentlig aldri komme, uten dermed å betegne tildragelsen et profesjonelt høydepunkt.

*Tittelen er, som mine lesere formodentlig vil vite, for livstid.

Toppfoto: USAs 44. president, Barack Obama. Fotograf: Pete Souza.

Innholdsmarkedsføring og redaksjonell samrøre

Når avisredaksjonene undergraver annonsørenes innholdsmarkedsføring med egne redaksjonelle alternativer, og fortsetter å spørre seg hvorfor innholdsmarkedsføringen ikke ble den suksessen de forestilte seg …

Ovenforstående eksempel hentet fra dagens db.no-front, her også gjengitt i ubeskåret utførelse:

eggerøre innholdsmarkedsføring content marketing Dagbladet
Dagbladet rører.

Opprinnelig postet borti Nedtegnelser i dag (men mer hjemmehørende her, fastslo man.)

Internett og journalistisk paranoia

Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.

Det fins en evig kjensgjerning, som uavlatelig ser ut til å bekrefte seg selv. Den at hestene bites, når krybben er tom, selvfølgelig, slik vi nå ser påstanden bekreftes, i et tilnærmet samlet Medie-Norge – med unntak, kanskje, av avisene som, med viten, vilje og vidåpne øyne, har sluttet seg til Facebooks instant articles.

«Facebook, Google og algoritmene overtar redaktøransvaret!», roper de, som om de ikke har noe valg. Men her er alt de trenger å gjøre:

  1. Se for helv … til å slutte med delingen i sosiale medier
  2. Sørg for at avisen Deres ikke indekseres av søkemotorene

Det er så enkelt at jeg kunne ha gjort det selv, som vi ser av instillingene for denne bloggen:

Nettavisene kam, som jeg, selv velge om søkemotorene skal indeksere sakene deres (skjermdump fra denne bloggens administrasjons-grensesnitt).
Nettavisene kan, som jeg, selv velge om søkemotorene skal indeksere sakene deres (skjermdump fra denne bloggens administrasjons-grensesnitt).

Verre er det jo ikke.

Den økonomiske desperasjonen har imidlertid drevet norske mediers paranoia til ubegripelige høyder. Betalingsmurene, som tross alt skulle redde dem, funker jo ikke (som jeg for øvrig forutså for ti år siden), så hva nå?

Skyt budbringeren

Men her er greia. Posten Norge skal leve, de også. Derfor tar de betalt for å distribuere publikasjoner. Facebook skal også leve, men tar seg ikke betalt for distribusjonen. I stedet velger de den langt mer sympatiske annonsemodellen, som nettavisene selv sverget til, før de reiste de vederstyggelige murene rundt annenrangs-materialet sitt.

De flyr med andre ord i strupen på dem som aller velvilligst distribuerer sakene deres, og mener at Facebook er i ferd med å snappe redaktøransvaret fra dem!

I så fall bør vi kanskje tilkjenne Posten Norge redaktøransvar for det de distribuerer. Eller?

Kjære redaktører, noen trenger å ta seg en bolle. Vi snakker om vinn-vinn-løsninger her, som dere bare kan prøve å fortelle at dere ikke tjener på. Eller hvorfor deler dere egentlig sakene deres?

Dette handler om at mye vil ha mer. Facebook, Google og andre instanser har gitt dere lillefingeren, og nå er dere ute etter hele armen.

Spør De meg, finner jeg det intet mindre enn vemmelig.

Dropp heller fordyrende Nett-TV, podkaster og kostbare, multimediale løsninger, og se om dere igjen klarer å finne tilbake til kvalitetsjournalistikken, så kanskje, skal dere bare se at betalingsviljen kommer tilbake.

Men nå? Nå er dere på tidenes sykkeltur.

Toppillustrasjon: Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.

Opprinnelig publisert i Nedtegnelser, lørdag 4. juni 2016.

Papiravisen er død, leve papiravisen

Avisene sliter nå, og det har de gjort lenge, med sluttpakke på sluttpakke, år etter år, til vi sitter tilbake med det vi nå har. Til å være en som overhodet ikke leser papiraviser, skal man selvfølgelig vokte seg for å trekke konklusjoner. Det er nemlig mange år siden man sist åpnet et eksemplar av Verdens Gang. Det er det selvfølgelig gode grunner til, for det er ingen tvil om at avisen var elendig, den gang da, med unntak av de første par sidene etter forsiden, selvfølgelig.

Det som møtte meg, da jeg åpnet gårsdagens utgave derimot, skulle bli en åpenbaring. Ikke bare var stoffet like dårlig, det var også mye mindre av det. Mye mindre. Selv tradisjonelle VG-lesere, som foretrekker trashy lektyre, får lite igjen for pengene. Bortsett fra det meningsfylte intervjuet med Kjendisfarmen-aktuelle Kari Jaquesson, da (bildet over), som kan fortelle VG at hun ikke er «noen camping-babe, akkurat».

Nå er ikke VG alene om slankehysteriet, som det fremgår av den tynne lefsa under, avbildet i en nesten tre år gammel bloggpost om kuttene.

Aftenposten
En syltynn lefse.

Jeg vet ikke … Det er jo dyrt å trykke papiraviser, så klart. Mye dyrere enn nettutgavene. Papir-, trykk- og distribusjonskostnadene er mildest talt formidable, så man skal jo ikke fortenke avisene i å skjele til Internett. Problemet er bare at betalingsmurene fort kan vise seg å bli også nettavisenes endelikt. Eller som en Facebook-venn uttrykker det, i all offentlighet (hvilket betyr at jeg neppe løper videre risiko ved å gjengi det her):

Jada, vi vet at mikrobetalings-løsningene er på vei, at eksperimenter alt har lykkes, til de grader at de eksperimenterende ser ut til å beholde dem. Men de kommer etter at de redaksjonelle ressursene er helt utarmet, skrellet til benet, slik at nyhetsforbrukerne ikke har andre valg enn å betale for sekunda vare, skjønt det er kvaliteten som er mangelvare. Og er det noe vi vet, er det at udekkede behov gir gyldne anledninger, for dem som måtte kjenne sin besøkelsestid.

Nå har jeg selvfølgelig prøvd før, men skulle jeg forsøke meg igjen, hadde det antagelig blitt på papir – og det skulle ha sett sånn ut:

Bare Tidender.
Bare Tidender – en tenkt papiravis, med ugjennomtenkt navn.

(Her bør det kanskje anføres at Senterpartiet for tiden ikke sitter i landsmøte, men overskriften er noe av en våt drøm, som jeg håper De tilgir.)

Den skulle ha vært gratis, selvfølgelig, i staffasjefritt, sorthvitt fullformat – og helt annonsefinansiert, dog uten content marketing. Og så skulle den hatt en nettutgave, som kun forteller hvor du får papirutgaven. Alternativt kunne den ha vært en nettavis, med en papirutgave som kun byr på QR-kode for nettavisen, og dermed kun må trykkes én gang.

Men seriøst, mediehusene burde kanskje overveie en tilværelse som utgiver av papiravis alene – eller utelukkende nettavis, med en e-avis attåt. Det later til å gå den siste veien, noe som selvfølgelig åpner en papirnisje, for dem som vet å utnytte anledningen.

Papiravisen er død, leve papiravisen?

Det, sier jeg Dem, det hadde jo vært noe.

Toppillustrasjon: Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.

Opprinngelig publisert i Nedtegnelser, fredag 3. juni 2016.

Valg, partilogoer og grafisk avismoro

Det er vel ikke så usannsynlig at man lett går en smule bonkers i avisredaksjonene, når det bare er helgen som skiller oss fra valgdagen. Slik vår lokale avis gjorde i går, i et oppslag om forskjellen på kommunens grønne (som, Gud hjelpe oss alle, avslører at det – blant dem – er Sp som ligger forrest i løypa). Bildet for oven kan studeres i all sin prakt her.

Det er klart det er gøy å leke. Du tegner eller klasker opp noen ferdige, grafiske former, og konverterer dem til billed- eller tekstrammer (eller, som i dette tilfellet, begge deler, som muligens er å gå en tanke overboard – eller, for å si det som det er, rett og slett bananas). Fort gjort i en port. Jeg gjør det selv, jeg, så det er ikke det – og tanken er jo morsom. Men er det ett grafisk prinsipp som trumfer dem alle, er det nå likevel funksjonaliteten, hvori lesbarheten altså inkludert. Og om just den er det vel et og annet å si:

Uh-oh …
Uh-oh …

Samtidig står det vel ikke til å nekte at man fortrinnsvis bør unngå steinkasting når man sitter i glasshus, og siden jeg er kjent for å begå lignende selv, er det sikkert best å passe munnen (teksten fortsetter under … teksten):

Coca-Cola

Selv om jeg kanskje syns jeg slapp heldigere fra det, men ikke mye, for det er en risikosport jeg trolig burde holde meg for god for, så lenge det ikke er for lutter leik og spas, vel å merke. Det gjelder kanskje avisene også, i og for seg – om utøveren har det aldri så moro i prosessen.

Hvorom allting er: Godt valg, alla barn!

Betalingsmurene en gyllen mulighet for åpne nettaviser

20130918-163010.jpg

I dag iverksetter Aftenposten det tiltaket mange anser avisens undergang, så småningom, nyheter bak betalingsmur, så nær som åtte gratis saker i uken.

Personlig klarer jeg meg godt med de åtte gratissakene. Faktum er at jeg trolig ikke engang rekker over dem. Følgelig har jeg heller ingen grunn til å klage eller juble, skjønt jeg er oppriktig bekymret for de følgene det får for mitt en gang elskede Aftenposten.

– Annonsørene har forflyttet seg fra papir og over i kanaler som gir oss mye mindre inntekter, og hvor pengene først og fremst går til Google og Facebook og vekk fra mediehusene. For det andre forflytter lesingen og konsumet av journalistikk seg også over til digitale kanaler. Hvis ikke leserne betaler for det, ville ikke et mediehus som Aftenposten i det lange løp være liv laga, sier Hilde Haugsgjerd, sjefredaktør i Aftenposten, til NRK Nyhetsmorgen.

— Sakset fra Kampanje

Det Haugsgjerd (eller Schibsted, for jeg betviler av en eller annen grunn at det er hennes påfunn) helt velger å overse, er at de disruptive alternativene, bestående av nyheter og debattinnspill à 140 tegn, for lengst har overtatt arenaen:

Mens konstituert nyhetsredaktør Kjetil Kolsrud (som for øvrig begynte i Aftenposten da jeg fortsatt hadde mitt virke i avisen) overser dette:

Kvalitetsjournalistikk har aldri vært gratis. Men noen lesere overlater til andre lesere å betale for journalistikken. Det skal ikke lenger gjelde Aftenposten.

— Hilde Haugsgjerd i en kommentar i egen avis 23. november 2013

Aftenposten, Oslo

Igjen velger hun å ignorere verdens enkleste faktum, nemlig at annonsene betaler den gode journalistikken, svært godt, i nye medier med langt mindre staber og administrative støttetjenester enn dem Aftenposten og andre mastodonter fra forna da’r omgir seg med.

Dette tiltaket er selvfølgelig et resultat av at papiravis-opplaget daler, mens kostnadene, som er tilpasset store mediehus, med dyre funksjoner, forblir omtrent som de var, og nettannonsene gir mindre uttelling enn de gjorde på papir.

Da må skjeen tas i en annen hånd, og jeg kjøper glatt argumentet om at kvalitetsjournalistikk koster. Problemet er bare at lean, clean killing machines, blottet for Aftenpostens kostbare apparat, evner å levere den samme kvalitetsjournalistikken, uten behov for å avkreve leserne penger. For det er den virkeligheten Aftenposten skal konkurrere i.

Legg så til en kjensgjerning, som er like gammel som avisene selv: Evnen og viljen til å lage henvisningssaker, som i dette tilfellet:

Feilen lå hos Amadeus, det internasjonale systemet for distribusjon av flybilletter, skriver Aftenposten.

Fra Nationen i dag

Basert på slike saker, går de nettavisene som fortsatt velger gratispublisering, en potensiell gullalder i møte, mens de som mister lesere, på grunn av betalingsmurene, blir sittende igjen og betale gildet.

Så lenge publikum får dekket nyhetsbehovet, spiller hvor og hvordan veldig liten rolle – noe Schibsted-konsernet vil gjøre klokt i å notere seg.

Det blir enden på den (a)visen, Haugsgjerd.

Les ellers denne posten, av 30. juli i år:

Betalingsmurer = kvalitetsløft?

Siden jeg ønsket å nå et visst publikum med denne posten, ble den opprinnelig publisert i den «åpne» bloggen Nedtegnelser, mens bloggen du leser nå, er forbeholdt en engere krets, akkurat som Aftenposten.no

Betalingsmurer = kvalitetsløft?

Med mulighet for å avkreve leserne betaling, skulle betalingsmurene bidra til økt journalistisk kvalitet i nettavisene. Og her er hva vi får:

Dagbladet +

Paradoksalt nok synes derimot det viktige stoffet fortsatt å være gratis, noe som neppe har andre forklaringer enn denne: Med «godt stoff» mener nok avisene det Folk flest™ anser godt stoff, og med fare for å lyde elitær, er ikke det nødvendigvis godt stoff.

Et naturlig utslag av den stadig mer desperate opplagskrigen, er det like fullt.

Samfunnsoppdraget

20130624-083354.jpg

Redaktørene er på et oppdrag. «Samfunnsoppdraget», kaller de det.

«Vanlig reseptfritt legemiddel kan gi hjertetrøbbel [men du må betale, om du vil vite hva det heter]».

I sann community spirit.