La oss fjese det: vi lever i ikke-beklagelsenes æra

De ikke utpreget ektefølte beklagelsene, slik vi kjenner dem fra barn som avtvinges unnskyldning for rampestreker, er ingenlunde av nyere dato, som vi alle vet.

Relativt nytt er det likevel at fenomenet har spredd seg langt inn i voksenrekkene – og kanskje blant de ikke fullt så voksne. Så som den nazistiske bergensrussen, med sterke aversjoner mot «feite horer» og lignende, som i ettertid har gitt uttrykk for at de beklager dersom noen føler seg støtt av nazihilsing og rasistiske, body-shamende og sexistiske utsagn. For i motsatt fall beklager de det nemlig ikke – eller så beklager de det slik jeg også finner det beklagelig – og dermed beklager – at USAs president er så infantil. Noe som tross alt ikke er min feil.

Naziruss
Russ anno 2019.

For som du sikkert vet, er en beklagelse alt annet enn en unnskyldning. Den bergenske nazirussen unnskylder like lite som forbildet deres, finansminister Siv Jensen, ber om unnskyldning for å ha oppfordret til sosialistknusing. Også hun beklager – dersom noen tok anstøt av oppfordringen, vel å merke. Ellers ikke.

Si meg, er ikke dette en språklig, enn si moralsk, unote vi bør luke ut av diskursen – før den befester seg som gangbar mynt?

Jeg er imidlertid ikke helt overbevist om at vi klarer det. I alle fall ikke så lenge vi velger oss ledere for hvem slikt er dagligdags – og som finner det helt helt comme-il-faut å opptre på en måte anstendige mennesker finner skremmende.

På den annen side kan beklagelsene tjene som presisering av at man beklager, uten dermed å be om unnskyldning. For alt det måtte være verdt (utlagt: ingenting).

Det er nok bare å se i øynene at vi lever i en epoke som anser skammen skammelig. Vi burde skamme oss over det, men gjør det neppe.

Fy for skam!

Oversetteren som ondskapens talerør

Det har vært en voldsom halloi rundt Michael Jacksons person de siste par ukene – ikke minst siden NRK bestemte seg for å sende HBO-dokumentaren Leaving Neverland. Pussig nok var det selvsamme Jackson som, ved en inkurie nærmest, førte meg ut i oversetterfaget.

Siden det i år er ti år siden Jacksons bortgang, og siden jeg debuterte som oversetter, kunne det være greit å gjøre opp en slags status, for det har seg nemlig slik:

Få dager etter popkongens bortgang ble jeg kontaktet av et forlag som lurte på om jeg kunne tenke meg å oversette praktboken Michael Jackson – livet til en legende. Forlagene kivdes, med julehandel i blikket, om å være først på banen, så de trengte noen som arbeidet raskt – som selvfølgelig gjorde det desto underligere at de kontaktet en som ikke hadde oversatt én sølle bok i sitt syndige liv. Ikke desto mindre ble oversettelsen, av 192 sider à 27 x 27 cm, utført gjennom en oval helg – med alt det måtte medføre av sporadisk slendrian, og jeg kunne slutte meg til oversetternes rekker.

I lys av senere avsløringer er det lett å se at oppdraget kanskje burde ha vært forbundet med kvaler. På den annen side er det ikke oversetters ansvar å gå god for forfattere eller de biografertes moral, en konklusjon jeg også traff da jeg i tur og orden oversatte denne flotte flokken uangrende nazister fra Adolf Hitlers indre krets:

Samtlige finnes her – og saken ble vel ikke stort bedre av at jeg i fjor la siste hånd på Ilan Pappes Ti myter om Israel, som utvilsomt kunne oppfattes antisemittisk (hvor jødisk forfatteren selv måtte være).

La meg si det sånn: visst sliter jeg med anfektelser, men levebrød er levebrød (som Auschwitz-vokterne utvilsomt ville ha uttrykt det), og skal nå sant endelig sies, bidrar ethvert litterært verk til økt forståelse, om ikke aksept, for hendelser, så vel som menneskers handlinger og valg. Kall dem gjerne dokumenter som bedrer innsikten i menneskers beveggrunner – hvor ubegripelige de enn er.

Og skal jeg nå først være dønn ærlig, holder jeg det ikke for usannsynlig at Kongen av pop var skyldig i alt han nå (og allerede på 1990-tallet) anklages for. Mitt kall er ei at svare, jeg oversetter kun – og toer mine lanker.

Toppfoto: En oversetter og hans smerte, manifestert ved Michael Heatleys Michael Jackson – livet til en legende (2009).

100 år med Bauhaus

I det Herrens år 1919 etablerte den tyske arkitekten Walter Gropius (1883–1969) en høyskole for formgivning og anvendt arkitektur, som fikk navnet Staatliches Bauhaus (statlig byggehus), og som har preget ettertiden på flere måter enn vi muligens er oppmerksom på.

100 år senere kan vi fastslå at mye av det de laget den gang, stadig fremstår ytterst kontemporært og moderne, tidvis nesten futuristisk. For vi snakker ingenlunde arkitektur alene, men grafisk form, billed- og tekstilkunst, teater og endog ballet (her Oskar Schlemmers Das Triadische Ballett, fra 1926):

I år er det også gått 25 år siden jeg første gang publiserte noe om Bauhaus på verdensveven, så det er i tillegg noe av en personlig milepæl. Men da min gryende fascinasjon først gjorde seg gjeldende, en gang på 1970-tallet, var det hovedsakelig arkitekturen som fanget oppmerksomheten. Alt det andre kom senere for min del, men var på ingen måte gjenstand for mindre fascinasjon, spesielt hva den grafiske formgivningen betraff – som den grafikeren jeg engang var og er.

Joost Schmidts plakat til Staatliches Bauhaus-utstillingen i Weimar høsten 1923.
Joost Schmidts plakat til Staatliches Bauhaus-utstillingen i Weimar høsten 1923.

Og siden har jeg forblitt fascinert, som det vil fremgå av disse gamle postene, i «privat-bloggen»:

Czech Bauhaus – or rather: Functionalism

Visited the Prague National gallery yesterday, the Veletržní palác, to be precise, built in 1928, and according to local sources the first public functionalist building ever to be built, which I find a little hard to believe, seeing as the Staatliches Bauhaus started in Weimar back in 1919 (most readers will, however, associate the school…

Bauhaus Bergen 2: Forum kino

Forum kino i Bergen er et praktfullt, om enn skammelig forfallent, eksempel på Bauhaus-arkitektur (skjønt ornamentikk og kurvninger like gjerne kan passere som art deco) av ypperste merke, tegnet av Ole Landmark i 1936, ferdig oppført i 1946. Kinoen var den største frittliggende kinobygningen som ble tegnet i Norge på 1930-tallet (kinoene i Oslo på…

Bauhaus Oslo

Industrigata 15 a-d (i omvendt rekkefølge, hvorav d så vidt synlig til venstre). Nicolai Beer (1855-1950), 1930-1931, knipset i mai 2013. Bildet er bloggerens (og klikkbart, for større versjon), men lån gjerne. Copyright forbeholdes dem som anser seg så dyktige, at de kunne levd av alt de bedriver.

Bauhaus Bergen

Samtlige foto bloggerens (og klikkbare, for større versjoner), men lån gjerne. Copyright forbeholdes dem som anser seg så dyktige, at de kunne levd av alt de bedriver.

Det virkelig fascinerende ved Bauhaus er imidlertid ikke dens kvaliteter – isolert betraktet, men tidspunktet for produktenes tilblivelse. Eller hva sier du til dette knippet bruksgjenstander, fra tidlig 1920-tall, som stadig er i produksjon?

Det står ikke til å nekte at Bauhaus er nært beslektet med andre stilarter som gjorde seg gjeldende ved de leiter, som De Stijl, Art Deco, futurismen og sågar dadaismen, skjønt alle med sine særegne karaktertrekk, med det til felles at de innvarslet en ny tid – en jeg muligens har latt meg hefte overdrevent ved. Men hey, vi har alle våre laster.

Årets hundreårs-jubileum har gjort lite for å dempe fascinasjonen, men tid og anledning er en annen sak. Ikke desto mindre forsøker jeg – temmelig sporadisk – å holde liv i min dedikerte Bauhaus-blogg, Buildhaus, når jeg kan (gakk gjerne bort og se).

I mellomtiden feirer jeg i det stille, skjønt jeg gjerne skulle ha gjort det i Dessau. Gratulerer med jubileet, Bauhaus!

 

 

God jul!

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å ønske kunder, venner, familie og forbindelser en riktig god jul og et godt nytt år, med denne tegningen av ungdomshuset her i Lunde, som strengt tatt er et falsum, ettersom det er tegnet etter et foto jeg tok sommerstid (men det ser jo veldig julete ut, gjør det ikke?).

Hvorom allting er, ønsker jeg deg og dine en fortryllende jul.

Illustrasjon: Ungdomshuset Frilund i Lunde. Egen tegning.

Få Tysnesfest-ramme på profilbildet ditt

Nå kan du enkelt markedsføre Tysnesfest med profilbildet ditt på Facebook. Alt du trenger å gjøre, er å holde musen over profilbildet ditt (på din egen side), velge «Oppdater profilbilde» og «Legg til ramme», før du simpelthen søker på «Tysnesfest», og vips …

Resultatet skulle bli omtrent sånn:

Den er superenkel, förstås, rasket sammen i en forrykende fei, men gjør forhåpentligvis nytten.

Disclaimer: Jeg har hverken utformet festivalposter – gjengitt øverst – eller annet profilmateriell for Tysnesfest, så dette er å regne som en uoffisiell public service, delt av pur og uforfalsket godhet.

No livnar det i Lunde

I dag tar vi et hvileskjær, på dagen 204 år etter at grunnlovsfedrene satte seg i stevne, for formelt å gi landet uavhengigheten det så lenge hadde ønsket – og feirer den.

Her i Lunde blir det rimeligvis tog, is, pølser, brus, lek og spas for de små – og for dem av oss som fortsatt er barnlig disponert. På en dag jeg for øvrig hadde gleden av å utforme programmet for, hvis forside er gjengitt øverst på siden. På uklanderlig nynorsk og allting (og pro bono, förstås!).

Jeg håper alle, både mine kunder i Oslo og potensielle kunder på Tysnes (og i bergensregionen for øvrig, for den saks skyld), får en strålende grunnlovsfeiring, med følgende hilsen fra Guttemusikken, et hobbyprosjekt jeg pusla med for noen år siden (og ja, det er dessverre jeg som trakterer alle instrumenter – og «synger», i kor med meg selv):

Gratulerer med dagen!

Bummer …

Jeg hadde sant å si begynt å glede meg til dette, men nå henger hele greia i en tynn tråd.

NB! Tegningen er hastig sammenrasket, slik det gjerne må bli når det er brått om, før et spørsmål mister all aktualitet, med alt hva det innebærer av mangelfull portrettlikhet. Like forbannet kunne jeg ikke like godt la det være.

Inspirert av Honecker og Bresjnevs broderkyss, of course.

God påske!

I trygg forvissning om at mange av dere alt har strøket til fjells, kan jeg berolige dem av dere som ennå er i full sving frem mot selve påsken, med at det samme gjelder meg – i tillegg til at det ser ut til å bli litt videoredigering på meg gjennom selve høytiden.

Jeg vil likevel benytte anledningen, mens dere ennå er på nett (fins det for øvrig dem som noen gang ikke er det?), til å ønske oppdragsgivere, forbindelser og alle jeg ellers kjenner en fortryllende påske, med det muligens i overkant minimalistiske egget for oven. La oss fjese det, det er lite annet enn en ellipse. Latskapen leve (samt: å lage middag og illustrasjoner på én gang, fører sjelden godt med seg)! Hvorom allting er:

Glad påsk, allihopa!

Bättre så, va?

Nå går det bare én vei

Ens siste oversettelse, Ilan Pappes Ti myter om Israel, ligger på fjerdeplass på Tronsmos Ti på topp, etter én sølle uke i salg:

Noe som rimeligvis helt og holdent beror på oversettelsen, förstås. Men seriøst, det later virkelig til at boken er vel mottatt, tross sin forholdsvis smale tematikk.

Ellers hadde Klassekampen dette oppslaget i dag:

Ilan Pappe-intervju i Klassekampen mandag 12. mars 2018 (faksimile).
Ilan Pappe-intervju i Klassekampen mandag 12. mars 2018 (faksimile).

Mens Vårt Land hadde dette på trykk sist onsdag:

Ilan Pappe-intervju i Vårt Land onsdag 7. mars 2018.
Ilan Pappe-intervju i Vårt Land onsdag 7. mars 2018.

Og så har vi denne, naturligvis, hos LO-magasinet Fri Fagbevegelse sist fredag:

Myteknusing fra Midtøsten

Og det er sant … Dagbladet publiserte dette på nett i dag (ventelig på papir i morgen):

– Trump er det beste som har skjedd Israel og palestinerne

Ingen anmeldelser foreløpig (?), men NRK P2s Verdibørsen har visst boken og forfatteren på tapetet med det første.

Og skulle du fortsatt være usikker på hva det går i, har jeg sakset dette fra forlagets presentasjon:

Femti år etter starten på okkupasjonen av Vestbredden og Gaza, tar denne boken et grundig oppgjør med ti av de mest omstridte temaene i Israels historie. Fra tiden da de første jødiske bosetterne ankom Palestina frem til våre dager, viser den anerkjente israelske historikeren Ilan Pappe hvordan Israels offisielle historiefremstilling er bygget på en rekke oppkonstruerte feilslutninger, som har hatt katastrofale følger for palestinerne, og er et hinder på veien mot en fredelig løsning på konflikten. Pappe undersøker blant annet sannhetsverdien i påstandene om at palestinerne forlot sitt hjemland frivillig i 1948, og at seksdagerskrigen i 1967 var en «ufrivillig krig». Videre viser han hvordan Oslo-avtalen, fremfor å være et gjennombrudd i fredsforhandlingene, bidro til å forverre situasjonen for de okkuperte og undertrykte palestinerne og han forklarer hvorfor tostatsløsningen ikke lenger er en farbar vei.

Oversatt av Jarle Petterson, etterord av Jørgen Jensehaugen.

Ilan Pappe (f. 1954) er israelsk historiker og politisk aktivist. Han er professor ved Institutt for samfunnsvitenskap og internasjonale studier ved Universitetet i Exeter, og sentral i den internasjonale  BDS-bevegelsen (Boycott, Divestment and Sanctions). Han er forfatter av over femten bøker, blant annet den bestselgende The Ethnic Cleansing of Palestine (2006) og The Idea of Israel (2014).

Ti myter om Israel ble utgitt på Verso i 2017, og er den første av Ilan Pappes bøker som er oversatt til norsk.

Omslaget til Ilan Pappes "Ten Myths About Israel", på herværende oversetters bord.
Omslaget til Ilan Pappes «Ten Myths About Israel» før oversettelse.

Senere publiserte artikler:

En spennende helg

La meg først begynne med å avkrefte eventuelle rykter om at bloggposten er et forsøk på å vinne pris for kreative overskrifter. Det er den, som man vil forstå, definitivt ikke, men siden helgen primært er spennende for meg, for andre kanskje ikke like mye, er det bare rett og rimelig at det gjenspeiles i overskriften.

Med den presiseringen unnagjort, er helgen spennende av fire, til nød fem grunner:

  1. Min siste oversettelse, Ilan Pappes Ti myter om israel, er kommet i hus – og oversetteren er svært fornøyd (i alle fall inntil jeg blir den første trykkfeilen vàr)
  2. Jeg i dag runder mine første 56, og gjør regning med at både kroppslig og mentalt forfall kommer til å gjøre seg gjeldende i løpet av dagen
  3. Jeg er i ferd med å legge siste hånd på en video, på bursdagen selveste, som del av et større prosjekt
  4. Italienerne går til urnene, for ventelig å gjeninnføre fascismen
  5. Det årlige Oscar-evenementet utspilles i natt (som om det bryr en, men ikke desto mindre)

Feiringen – av samtlige begivenheter – har foregått i ytterst beherskede former, for når alt kommer til alt, forblir man til syvende og sist en sølle familiemann. Foruten at verdens generelle tilstand muligens ikke påkaller festligheter, naturligvis. Så pass svartsyn syns jeg vi kan unne oss, bursdag eller ei.

Hvorom allting er: Godt valg, Italia – og god søndag, allihopa (eller god sønndag, mamma)!

P.S. Mens vi er inne på videoproduksjoner, kunne jeg simpelthen ikke styre meg, her i går (klikk høyttaler-ikonet, om lyden uteblir):