Intervju med Johannes Heggland

I forbindelse med Johannes Hegglands (1919-2008) 80-årsdag 29. juni 1999, hadde jeg denne artikkelen på trykk i Aftenposten (faksimile nederst):

Johannes Heggland: Litteraturnestor fortsatt aktiv

Alt som fjortenåring presterte Johannes Heggland sin første bok, men det skulle gå enda fem år før han våget skrittet ut til publikum. I dag fyller han 80 år.

JARLE PETTERSON

Det er en markant skikkelse innen litteratur, folkeberetninger, språkrøkt og politikk som nå jubilerer. Johannes Heggland har utgitt mer enn 60 bøker siden debuten i 1941, men har ingen planer om å legge pennen ned.

Folk under fjell, som var den første romanen Heggland fikk publisert, ble en dundrende suksess. Sikkert til stor ergrelse for forlagskonsulenten som fem år tidligere refuserte forfatteren. Da Heggland siden møtte konsulenten, var svaret «Jeg har ikke refusert Dem. Dessuten taler De svensk»! Heggland selv er ikke uenig i at nynorsk og svensk deler mange fellestrekk, men ler godt når han tenker på misforståelsen.

– Du skulle vel egentlig legge forfatterskapet på hyllen på tampen av 70-tallet, var det ikke så?

– Jo jeg syntes nok det var tid for å overlate arenaen til yngre krefter, men så kom ideen til Synder rekende, og tanken på historiske folkeskildringer. Det var en genre jeg egentlig ikke våget meg ut i, men før jeg visste ordet av det, var jeg i sving med Brødet frå havet.

Firebindsromanen Brødet frå havet regnes nok som Hegglands mest kjente verk. Handlingen er lagt til Sunnhordland i årene 1840-1870, og førte til at han innkasserte Gjelsviksfondets hederspris i 1984. Selv anser Heggland Doblougprisen, som han fikk for forfatterskapet i 1990, som den gjeveste.

I perioden 1982-85 var han formann i Forfatterforeningen. Dertil har han skrevet salmer, seks historiske spill og historisk faglitteratur. Dessuten var han ordfører på Tysnes, medlem av Nordisk Råds priskomité, Det litterære råd, Norsk språkråd og styremedlem i Riksteatret. Ikke så underlig da at han ble belønnet med Statens kunstnerstipend.

Ga blaffen i leserne

Unge Johannes var yngst i en søskenflokk på elleve, så det ble smått med skolegang. Syv år ble det på skolebenken, men han er lærerne evig takknemlig for at de tidlig vekket interessen for litteratur og historie.

– Mange vil stusse over at du har holdt deg til Gyldendal så lenge. Har ikke Samlaget forsøkt å innlemme deg i stallen?

– Samlaget og jeg forsto ikke hverandre, tror jeg, og det hadde lite med språk å gjøre. Vi samarbeider helt enkelt ikke så godt. Men det er riktig at jeg har vært trofast mot Gyldendal, og forlaget mot meg. De første bøkene mine utkom på Noregs Boklag, men tidlig på 50-tallet ble jeg gyldendøl.

– «Vi som skriver nynorsk, får ikke de store opplagene. Men jeg vil være tro mot det språket og det miljøet jeg kjenner», sa du til Aftenposten da du fylte 75. Men sporer vi ikke noe mer enn nynorsk i bøkene dine?

– Jo, det er nok en korrekt observasjon, det. Sunnhordlandsdialektene, og tysnesdialekten spesielt, er så uendelig rik, så jeg ga blaffen i leserne, og skrev slik jeg tenker og snakker. Frykten for å miste lesere var der nok, men publikumsreaksjonen var overveldende.

– I ungdomsromanene legger jeg imidlertid om stilen. Akkurat det er noe som har virket positivt inn på «voksenromanene». Ungdomsbøkene har lært meg å anvende en raskere tone. Målet er at ikke én side skal fremstå som kjedelig. Det er blant annet derfor jeg finner vekselbruken ungdoms- og voksenlitteratur så berikende.

Skeptisk til sekterisme

Heggland har utallige samtidsromaner på samvittigheten. Spesielt har de frikirkelige legmannsmiljøene fått unngjelde i hans kontemporære arbeider. Den første boken om emnet var Guds åkerland, som utkom i 1943, mens den siste, Sjå kor dei elskar kvarandre, ble publisert i 1997.

– Man må nesten se slike miljøer med egne øyne, mener forfatteren selv.

– Jeg ironiserte nok en smule da jeg valgte «Sjå kor dei elskar kvarandre» som tittel. Jeg har ofte vært i clinch med kirkelige miljøer, men i dag lytter selv biskopen når jeg har noe på hjertet.

– Til høsten kommer den siste boken min, Det saltlause saltet. Den handler om intoleransen i religiøse kretser. Ikke om vestlandspuritanisme spesielt, men om at tanken er fri. Livet er et paradis, ingen jammerdal. Dette er noe av det jeg forsøker å formidle.

Faksimile av Aftenposten-intervjuet med Johannes Heggland, der det for øvrig er verdt å merke seg fotografens navn, Malin Tvedt, som idet intervjuet gikk i trykken kunne føye "Petterson" til navnerekken.
Faksimile av Aftenposten-intervjuet med Johannes Heggland, der det for øvrig er verdt å merke seg fotografens navn, Malin Tvedt, som idet intervjuet gikk i trykken kunne føye «Petterson» til navnerekken.

Toppillustrasjon: Tysnes-forfatteren Johannes Heggland var enormt produktiv gjennom sine 89 leveår. Illustrasjon: Jarle Petterson.