Intervju med May Grethe Lerum

Jeg hadde gleden av å portrettere den norske bestseller-forfatteren May Grethe Lerum for Morgenbladet en forsommerdag i 1999, på trykk 18. juni det året, om jeg ikke tar mye feil.

Skal sant først sies, hadde jeg ingen kopier av intervjuet selv, til forfatterinnen uoppfordret sendte meg en sist sommer, etter å ha søkt artikler om seg selv i avisens gjemmer, ledsaget av denne oppmuntrende passasjen:

Hadde helt glemt denne saken, som vel blir stående som noe av det mest fornuftige og bevisste intervjuet jeg har blitt objekt for.

Det er klart man lot seg smigre, selv om jeg i etterpåklokskapens lys selvfølgelig ser at jeg ville ha uttrykt meg annerledes i dag. Så skulle det da også bare mangle, gitt at det snart er gått tyve år! Heldigvis har verden og jeg utviklet oss siden forrige århundre. Skjønt når du ser på verden – og på meg …

Ikke desto mindre:

Fortellingenes forteller

Med Ingerid F (Samlaget 1998) nådde May Grethe Lerum første fase av målet hun har satt seg, nemlig å bryte ned skillene mellom fin- og masselitteraturen.

Av Jarle Petterson

Ingerid F, som var hennes første på nynorsk, ble overveiende godt mottatt i kritikermiljøet, selv om enkelte blant dem fortsatt betviler «folkelige» forfatteres seriøse sider. Det plager ikke Lerum, som, i motsetning til kritikernes yndlinger, har gitt publikum hva publikum vil ha.

Eventyret begynte da Lerum (født i Sogndal, 1965) nitten år gammel ble ansatt som avisen Hallingdølens første kvinnelige journalist. Året etter intervjuet hun datidens kioskvelter, Margit Sandemo, som straks øynet journalistspirens fortellertalent. Unge May Grethe fikk en lapp med navnet til en av Bladkompaniets konsulenter. Hun ringte ham tre år senere. «Fortsett å skrive!» sa konsulenten, etter et par kapitlers gjennomsyn, og bestilte seks bind usett. Inntil Livets Døtre (som serien het) ble rundet av i fjor – femogtredve bind senere.

– Jeg vet ikke om det er riktig å si at Ingerid F ble et vendepunkt for meg, sier Lerum over en porsjon Osso Buco (hun er en svoren tilhenger av italiensk mat, drikke og kultur).

– Den var min aller første hardback, og min første samtidsroman. Dessuten skrev jeg den på hjertemålet, som er nynorsk, selvsagt. Boken var ingenlunde et farvel med den såkalte kiosklitteraturen, om det er hva du tror. Tvert imot er jeg godt i gang med en ny serie, som det ennå går noen tid før Bladkompaniet lanserer. Mer vil jeg egentlig ikke si om saken, smiler hun.

– Ikke et hint?

– Det er mulig jeg tar feil, selv om jeg hverken håper eller tror det, men de som leste Livets Døtre, er også opptatt av religion og tro. Av geopolitiske vedtak som har brakt verden dit den nå engang er kommet. Og ingen skal få meg til å tro at det skader å åpne for nye lesergrupper, tilføyer hun, mens hun lar oss forstå at hun alt har sagt for meget.

– Nå skal det altså bli stuerent å lese norske paperbacks …

– Det har alltid vært stuerent! Når besserwissere sår tvil om bestselleres litterære gehalt, tror jeg det ligger adskillige porsjoner ignoranse bak. Det de overser, er den nitide gravingen i gamle rettsprotokoller, kirkebøker og faglitteratur. Og det faktum at tiden har en tendens til å oppvurdere fortellende forfatteres litterære verdi!

– Er det overhodet mulig å rive skillet mellom fin- og masselitteratur?

– Dersom du med dette mener muligheten til å omdefinere genre eller definisjoner på hva som er av litterær verdi … så er det klart at det gjør tiden for oss. De aller fleste fortellende forfattere har i utgangspunktet blitt stemplet som «for lette» eller «for underholdende». Noe både Sigrid Undset og Amalie Skram fikk merke.

– Siden mange regner deg som en av de fremste «historiefortellerne», hvilke betraktninger gjør du deg rundt «det fortellende»? Er kunsten på retur i moderne litteratur?

– Fortellerkunsten har alltid hatt det folkelige aspektet, som gjør det viktig for akademikermiljøer å ta avstand fra. I tradisjonen fra de gamle skalder finnes det forfattere som helst vil sitte rundt bålet og fortelle sine historier til mennesker de møter. Dette er en helt annen motivasjon enn når man kryper inn i sin hule og skriver en bok man håper bare noen få vil forstå.

– Så hvis kunst og litterær masturbasjon er synonymt, håper jeg virkelig den omdefineres! Jeg ser det ikke som en fordel for kunsten når markedet nå oversvømmes av romaner skrevet av unge, svært pretensiøse menn. Deres veldig kloke bøker om Livet er dessverre oftest tuftet på kloke bøker de har lest – om Livet.

– For hva er en roman, annet enn en fortelling, spør Lerum.

– Hva er språk, annet enn et kommunikasjonsmiddel? Kunst blir det først dersom boken og leseren finner en opphøyd enhet. En bok som ikke blir lest kan aldri være kunst.

– Hvordan arbeider du med historisk kildemateriale, og i hvilken grad føler du deg forpliktet til historisk sanndruelighet?

– I løpet av 35 bind fra 16-1800 tallet har jeg ikke blitt grepet i feil med hensyn til bruk av historiske fakta. Tvert om har jeg blitt rost offentlig, av professor Hans Fredrik Dahl, for min friske og faktisk spennende vinkling av historiske hendelser. Jeg har lagt mye arbeid i nettopp dette, fordi genren jeg skulle bevege meg ut i, lenge har vært skjemmet av lemfeldig omgang med historiske fakta – altså at forfatteren rett og slett ikke vet. Som leser irriteres jeg over slikt, det forstyrrer meg. Et annet klart motiv er selvsagt at jeg er svært interessert i historie. Dermed blir researchen den delen av arbeidet som alltid er spennende og lærerik for meg personlig.

– Jeg bruker mest skriftlige kilder. Kirkebøker, rettsprotokoller, rapporter fra bispevisitaser … men også gamle, private brev og avtaler. Bygdebøker, avskrifter, og selvsagt klassisk historiske lærebøker. Dernest er museumsbesøk viktig. Etter hvert har jeg hatt stor nytte av de mange diskusjonsfora på Interenett – og også websider tilegnet historie og spesielle forskningsprosjekter innen arkeologi og lignende.

– Hvordan vil du beskrive ditt eget forfatterskap, i forhold til de andre aktørene i «dameroman»-genren; Margit Sandemo, Bente Pedersen og Liv Alver?

– Jeg synes ikke det er naturlig å nevne oss fire i samme åndedrag. Det eneste vi har felles, er at vi skriver for samme forlag, og at våre bøker er priset slik at de fleste har råd til dem. Margit Sandemos Sagaen om Isfolket dominerte 80-tallet, slik Hallbings Morgan Kane var 70-tallets masselitterære fenomen. Så kom mine Livets Døtre, som 90-tallets storselgere. Både Bente Pedersen og Liv Alver, samt 10-15 andre norske serier, har i dette tidsrommet også blitt lansert, og har figurert parallelt. Skulle jeg sammenligne meg med noen av disse, føler jeg mest slektskap til Bente Pedersen. Hennes evne til realisme, i en genre som ellers er nokså forutsigelig unyansert, er noe jeg gjerne også etterstreber.

– Kan man i det hele tatt bruke betegnelsen «dameromaner»?

– Ja, på det grunnlag at 75 prosent av leserene er kvinner. Men dette gjelder også for alle andre typer romaner. Tross alt har Den Norske Bokklubben nesten 80 prosent kvinnelige medlemmer.

– Ser du vesentlige forskjeller på dagens «kiosklitteratur», og den som rådet grunnen før ditt forfatterskap?

– Ja, bevares … Slik jeg vurderer det, er det Bente Pedersen og jeg som har brutt de fleste rammer for denne genren. Det ville føre for vidt å redegjøre for mine refleksjoner om dette, men jeg kan jo peke på at det aldri før min tid hadde eksistert «unhappy endings» i serielitteraturen. Mens den utenlandske underholdningslitteraturen fremdeles vasser i edel sjelekval under lysekronene, har de norske forfatterne funnet en helt annen stil: romantisk/dramatisk realisme, kan man kanskje litt humoristisk kalle den …

I Ingerid F tar Lerum et oppgjør med kristen fundamentalisme, og en ung kvinnes erfaringer som inngift i en sekterisk familie. Tross det skrå blikket, omtaler forfatterinnen beretningens «skurker» med respekt og imøtekommenhet. Dessuten demonstrerer hun stor innsikt i underskogen av religiøse og okkulte bevegelser. Åndelighet, i videste forstand, går som en rød tråd gjennom forfatterskapet.

– Mitt privilegium som forfatter er jo at jeg kan bruke min tid til å sette meg inn i ethvert tema jeg skulle finne interessant. Dette bærer ikke preg av formelle studier. Det handler mer om å innhente biter, for så å leke med dem – kanskje finnes et puslespill her det kan være spennende å se mønsteret i.

– Litteraturen overlever fordi folk finner tanker i bøker – tanker de kanskje ikke selv har hatt tid til å tenke. Eller de finner gjenklang og identifikasjon, fordi boken beskriver noe som for dem er kjent … Det heter at «En bok er et speil som bæres langs allfarve».

– Hva er det egentlig å skrive om, annet enn de store temaer, spør Lerum (like mye seg selv som oss). Livet, Døden, Kjærligheten … Hva er det egentlig som rører ved oss, griper oss, annet enn dette? Om jeg så pakker det inn i en spennende historie, er det mest som forutsetning for å lokke med seg lesere gjennom mange tusen sider … Som en kuriositet bør kanskje nevnes at René Bjerke er i sving med forberedelsene til filmatiseringen av May Grethe Lerums kommersielle suksess, Livets Døtre, med Herborg Kråkevik i hovedrollen. Men den som vil vite hvilken retning Filia Vitas (hun kaller seg ofte så) forfatterskap tar etter døtrene, må smøre seg med tålmod ennå en stund.

Foto: May Grethe Lerum, fotografert av hennes datter, Maria Grimstvedt Lerum.