WordPress: publiseringsplattform i endring

Vi som utviklet nettsteder i gamle dager (med hvilket jeg mener forrige århundre), var i det alt vesentlige henvist til å kode dem selv, som statiske hjemmesider, som vi gjerne kalte dem. I alle fall til web-editorene kom, og med dem muligheten for å redigere WYSIWYG – eller What You See Is What You Get, som det het.

Siden det åpnet for uante muligheter til å utforme den enkelte side som vi lystet, med uendelige opsjoner, skulle jeg gjerne ha gjort det slik med dette nettstedet også, var det ikke for at nettsteder med dynamisk innhold har sine udiskutable fortrinn – og kundene gjerne ønsker nettsteder de enkelt kan vedlikeholde selv, uten forutgående kjennskap til HTML, PHP eller CSS. Dermed har det blitt til at jeg tar egen medisin, også på jarle.petterson.media. I 13–14 år har jeg hovedsakelig holdt meg til WordPress, som i det tidsrommet har gjennomgått en rivende utvikling.

business coffee composition computer
Foto: Pixabay på Pexels.com

Gutenberg

Siste skudd på stammen er den ennå ikke-lanserte WordPress-versjonen 5.0, også kalt Gutenberg, som organiserer redigeringsgrensesnittet i blokker, der forskjellige medier kan inkluderes i forskjellige sammensetninger, og tekst fargelegges og skaleres sømløst – og utstyres med en initial (lik S-en som innleder dette avsnittet). Foruten gallerier som vist under, for å nevne noe.

Juryen ennå ute

Om jeg liker det? Sannelig om jeg vet. Journalisten i meg er ikke overvettes begeistret for flyten i skriveprosessen forpurres av å dra blokker omkring i dokumentet, mens formgiveren i meg nærer en viss barnlig fryd ved utsiktene til hvor dette potensielt kan komme til å ende.

La meg heller si det sånn: juryen er ennå ikke kommet tilbake, men jeg gir gladelig til kjenne mitt endelige syn på saken, når jeg har fått tid og anledning til å leke med Gutenberg. Som jeg skrev litt lenger oppi lia, gjenstår den endelige lanseringen, så foreløpig er jeg henvist til å redigere i en plugin-versjon av verktøyet.

Hvorom allting er, er det godt å vite at jeg befinner meg i et publiserings-univers i konstant – og fruktbar – endring.

Adressen er jarle.petterson.media

Så var vi i gang igjen. Nok et nettsted, på nok en adresse, på bekostning av Pettersons portefølje, som om litt skal være forsvunnet fra den store verdensveven, men til fordel til jarle.petterson.media, hvor du altså nå befinner deg. Et nettsted som fortsatt befinner seg på utviklingsstadiet, med søster-nettsteder, som foreløpig rti.petterson.media (den komplette listen vil så småningom komme til syne på petterson.media).

Sånt kunne jeg ikke gjøre med Pettersons portefølje, som var hostet hos WordPress, med alt det medfører av begrensninger. En strålende løsning, om du kun ønsker å holde deg med en enkel blogg, men straks behovet for innstikk, tilhørende e-postadresser og subdomener gjør seg gjeldende, som tilfellet for øyeblikket er, kommer du ikke utenom den selv-hostede WordPress-varianten.

Her vil du finne en noenlunde komplett oversikt over tjenestene jeg tilbyr, på frilansbasis, sporadiske bloggposter – og podkasten podkast, som nok publiseres minst like sporadisk, og som eksempel på mine auditive tjenester.

Velkommen skal du være! Skulle du være interessert i en prat, vet du hvor du finner meg, foruten på jarle@petterson.media og 915 11 178.

Ute med podcast

Jarle Podersons Pettcast

Man snekret en kjapp podcast her om dagen. Ikke så meget fordi man hadde lyst, men fordi temaet innbød til mediet – fordi det var mediet.

Siden viste tilbakemeldingene at den slo an, med oppfordring om gjentagelse (som jeg alt hadde ansett en mulighet).

Følgelig blir det kanskje en auditiv utlegning, en gang i måneden eller så. Inntil videre, her er marsutgaven, med alle sine svakheter:

Skulle du være interessert i å abonnere, kan du gjøre det her, foruten at podcasten nå blir å finne som seksjon borti generalistbloggen, som tross alt også befatter seg med mediespørsmål.

Æ e populær!

Siden jeg alt har lenket til en interessant sak om sosiale medier, pressen – og trynefaktoren, falt jeg nettopp i tanker om at jeg fikk meg et dugelig hakeslepp selv, her om dagen, da jeg merket meg ved følgende tall, i én av de ikke så veldig høytidelige bloggene jeg holder meg med:

20130513-110314.jpg

1126 vilt fremmede – og en håndfull kjente – individer mottar e-post hver gang jeg finner det opportunt å ytre meg i bloggen. Og jeg tenker, med så bergensk innlevelse jeg bare formår:
É det nokke i veien med di!? jeg mener det! Hvem – ved sine fulle fem, iallfall – kan finne noen som helst glede i å lese mine halvskrudde betraktninger, endog be om e-postvarsel, når jeg bringer dem til torgs?

Image representing Klout as depicted in CrunchBase

Det var da det slo meg at jeg kanskje er en av disse mer eller mindre toneangivende viktigperene i sosiale medier, godt underbygget av ego-boostende data fra Klout, som hin uke ga meg en klout-score (utledet av clout, for «innflytelse») på 60, med en dropp til 59 denne uken. Det er sånt som skjer når man har det for travelt for de sosiale mediene. Og kanskje fordi jeg ikke rir bølgene Aftenpostens Joacim Lund skriver om. Det gir en viss, skal vi si … kjølig distanse? Som var jeg en grå eminense i det sosialmediale landskapet.

Så menn!

Men Klout er ikke til å kimse av, det, altså, og er noe jeg tar på størst tenkelig alvor – med en passe porsjon saltklyper attåt. Skjønt som The New York Times skrev, her om året:

IN September, during a Fashion’s Night Out event in the upscale Miami neighborhood of Bal Harbour, guests decked out in Marc Jacobs and Herve Leger could not help but notice a separate velvet-roped V.I.P. area. There, a privileged few shared one denominator: each guest had accumulated a Klout score above 40.

Boom, bang-a-bang! Alle med en Klout score over 40 er VIPs? Vel, yay me og mine 60! For jeg ville lyve om jeg påstod at det ikke gjør noe med selvbildet (eller, når du er litt sånn devil-may-care, kanskje ikke).

Så hvor er alle invitasjonene, til ledig påfugldans langs de røde premiereløperne?

Det er sant! Jeg bor på en øde ø, langt hinsides det minste snev av sosial fiff. For ellers hadde jeg visserligen vasset i honning, champagne og glamorøse damer. Det tror jeg nesten helt sikkert!

Men i dag … I dag skal jeg kauke på denne, til jeg dupper av på sofaen, kort oppunder Dagsrevyen:

Og trynene i Kommentariatet™, de hyperventilerer, de også, etter Joacims lille epistel. Du skulle bare ha sett Twitter i dag …

Narsissisme? Neeei, det har jeg vanskelig for å tro. Med jugekors og allting.