Ny målstrid i pressen?

Egentlig en bloggpost om «sprog», som jeg derfor har postet i riksmåls-bloggen Frisprog.nu, men som likevel er så mediarelatert, at jeg like godt kan parkere denne lenken her.

Trynefaktoren – Aftenposten

Sosiale medier

Bra skrevet om pressen og Kommentariatet™. Av min gamle Aftenposten-kollega, Joacim Lund (@Yokokula):

Profildyrking. Sterke personligheter er vinnerne i den digitale nyhetsstrømmen. Tvinges avisene til å bli rene megafoner for profilene de dyrker frem?

– Hva om nyhetsorganisasjonene tok virkeligheten inn over seg? Hva om de innså at så å si alle medier om et tiår vil være sosiale medier? Hva om de var tidlig ute denne gangen – og organiserte seg som rene plattformer for profilene sine?

Omtrent slik åpner Nicco Mele sin kronikk på amerikanske Nieman Journalism Lab. Noen vil protestere høylytt allerede her, og påpeke at profetiene om de tradisjonelle medienes død så langt er blitt gjort til skamme. De tradisjonelle mediene setter fortsatt dagsorden for nyheter, debatt og underholdning – også i sosiale medier. Men Mele er ikke helt på jordet når han hevder at personligheter kan bli viktigere enn merkevare for avisene i fremtiden.

Les resten her: Trynefaktoren – Aftenposten.

Pressens agenda: Tone, doping og flått?

Tone Damli Aaberge. Foto fra tonedamli.com

Flåttsesongen er i emning igjen, skal vi tro avisene, som ellers ikke later til å levne plass til stort annet Tone-Aksel-bruddet og doping – ispedd en og annen (dopet?) skitriumf, foruten det sedvanlige «du-stoffet», om ferier, bil, mote, interiør, lønn og karriere, vel å merke.

Og man tar seg i å spørre: «Er det dette verden er kommet til?», og fristes til å svare et rungende, men smått fortvilt «Ja!».

Jeg har tre blogger, som nærmest gjør seg selv, basert på reinspikka aggregering:

  1. Rommer alt vi burde bry oss om
  2. Rommer alt vi bryr oss om
  3. Rommer alt vi driver med

Og vinneren, regnet i antall besøkende, er nummer 2, med rikelig margin og 845 sidevisninger, så langt – i dag.

Litt nedslående, ikke sant? Og det er ikke helt enkelt å slå fast hva som kom først av høna og egget: Er det lesernes etterspørsel som har transformert den en gang hederskronte kulturavisen til det Dagbladet vi kjenner i dag – eller avisene selv som har skapt «behovet»?

Det er ikke så interessant, egentlig, siden etterspørselen engang er her. Det vi i alle fall vet, er at pressen prioriterer deretter, ellers går den under. Og, for liksom å sette kronen på verket:

Den siste uken er jeg kommet under vær med en blogg som demonstrerer hvilken form journalistikken er begynt å ta, som et verdig punktum for den mediale statusrapporten: Slik & Derfor, som utelukkende består av avissaker med begynnelsen «Slik» og (du gjettet riktig) «Derfor».

And that, ladies and gentlemen, is the dismal state of the nation.

Foto: Damli Aaberge. Foto fra tonedamli.com