La oss fjese det: vi lever i ikke-beklagelsenes æra

De ikke utpreget ektefølte beklagelsene, slik vi kjenner dem fra barn som avtvinges unnskyldning for rampestreker, er ingenlunde av nyere dato, som vi alle vet.

Relativt nytt er det likevel at fenomenet har spredd seg langt inn i voksenrekkene – og kanskje blant de ikke fullt så voksne. Så som den nazistiske bergensrussen, med sterke aversjoner mot «feite horer» og lignende, som i ettertid har gitt uttrykk for at de beklager dersom noen føler seg støtt av nazihilsing og rasistiske, body-shamende og sexistiske utsagn. For i motsatt fall beklager de det nemlig ikke – eller så beklager de det slik jeg også finner det beklagelig – og dermed beklager – at USAs president er så infantil. Noe som tross alt ikke er min feil.

Naziruss
Russ anno 2019.

For som du sikkert vet, er en beklagelse alt annet enn en unnskyldning. Den bergenske nazirussen unnskylder like lite som forbildet deres, finansminister Siv Jensen, ber om unnskyldning for å ha oppfordret til sosialistknusing. Også hun beklager – dersom noen tok anstøt av oppfordringen, vel å merke. Ellers ikke.

Si meg, er ikke dette en språklig, enn si moralsk, unote vi bør luke ut av diskursen – før den befester seg som gangbar mynt?

Jeg er imidlertid ikke helt overbevist om at vi klarer det. I alle fall ikke så lenge vi velger oss ledere for hvem slikt er dagligdags – og som finner det helt helt comme-il-faut å opptre på en måte anstendige mennesker finner skremmende.

På den annen side kan beklagelsene tjene som presisering av at man beklager, uten dermed å be om unnskyldning. For alt det måtte være verdt (utlagt: ingenting).

Det er nok bare å se i øynene at vi lever i en epoke som anser skammen skammelig. Vi burde skamme oss over det, men gjør det neppe.

Fy for skam!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.