Oversetteren som ondskapens talerør

Det har vært en voldsom halloi rundt Michael Jacksons person de siste par ukene – ikke minst siden NRK bestemte seg for å sende HBO-dokumentaren Leaving Neverland. Pussig nok var det selvsamme Jackson som, ved en inkurie nærmest, førte meg ut i oversetterfaget.

Siden det i år er ti år siden Jacksons bortgang, og siden jeg debuterte som oversetter, kunne det være greit å gjøre opp en slags status, for det har seg nemlig slik:

Få dager etter popkongens bortgang ble jeg kontaktet av et forlag som lurte på om jeg kunne tenke meg å oversette praktboken Michael Jackson – livet til en legende. Forlagene kivdes, med julehandel i blikket, om å være først på banen, så de trengte noen som arbeidet raskt – som selvfølgelig gjorde det desto underligere at de kontaktet en som ikke hadde oversatt én sølle bok i sitt syndige liv. Ikke desto mindre ble oversettelsen, av 192 sider à 27 x 27 cm, utført gjennom en oval helg – med alt det måtte medføre av sporadisk slendrian, og jeg kunne slutte meg til oversetternes rekker.

I lys av senere avsløringer er det lett å se at oppdraget kanskje burde ha vært forbundet med kvaler. På den annen side er det ikke oversetters ansvar å gå god for forfattere eller de biografertes moral, en konklusjon jeg også traff da jeg i tur og orden oversatte denne flotte flokken uangrende nazister fra Adolf Hitlers indre krets:

Samtlige finnes her – og saken ble vel ikke stort bedre av at jeg i fjor la siste hånd på Ilan Pappes Ti myter om Israel, som utvilsomt kunne oppfattes antisemittisk (hvor jødisk forfatteren selv måtte være).

La meg si det sånn: visst sliter jeg med anfektelser, men levebrød er levebrød (som Auschwitz-vokterne utvilsomt ville ha uttrykt det), og skal nå sant endelig sies, bidrar ethvert litterært verk til økt forståelse, om ikke aksept, for hendelser, så vel som menneskers handlinger og valg. Kall dem gjerne dokumenter som bedrer innsikten i menneskers beveggrunner – hvor ubegripelige de enn er.

Og skal jeg nå først være dønn ærlig, holder jeg det ikke for usannsynlig at Kongen av pop var skyldig i alt han nå (og allerede på 1990-tallet) anklages for. Mitt kall er ei at svare, jeg oversetter kun – og toer mine lanker.

Toppfoto: En oversetter og hans smerte, manifestert ved Michael Heatleys Michael Jackson – livet til en legende (2009).

100 år med Bauhaus

I det Herrens år 1919 etablerte den tyske arkitekten Walter Gropius (1883–1969) en høyskole for formgivning og anvendt arkitektur, som fikk navnet Staatliches Bauhaus (statlig byggehus), og som har preget ettertiden på flere måter enn vi muligens er oppmerksom på.

100 år senere kan vi fastslå at mye av det de laget den gang, stadig fremstår ytterst kontemporært og moderne, tidvis nesten futuristisk. For vi snakker ingenlunde arkitektur alene, men grafisk form, billed- og tekstilkunst, teater og endog ballet (her Oskar Schlemmers Das Triadische Ballett, fra 1926):

I år er det også gått 25 år siden jeg første gang publiserte noe om Bauhaus på verdensveven, så det er i tillegg noe av en personlig milepæl. Men da min gryende fascinasjon først gjorde seg gjeldende, en gang på 1970-tallet, var det hovedsakelig arkitekturen som fanget oppmerksomheten. Alt det andre kom senere for min del, men var på ingen måte gjenstand for mindre fascinasjon, spesielt hva den grafiske formgivningen betraff – som den grafikeren jeg engang var og er.

Joost Schmidts plakat til Staatliches Bauhaus-utstillingen i Weimar høsten 1923.
Joost Schmidts plakat til Staatliches Bauhaus-utstillingen i Weimar høsten 1923.

Og siden har jeg forblitt fascinert, som det vil fremgå av disse gamle postene, i «privat-bloggen»:

Czech Bauhaus – or rather: Functionalism

Visited the Prague National gallery yesterday, the Veletržní palác, to be precise, built in 1928, and according to local sources the first public functionalist building ever to be built, which I find a little hard to believe, seeing as the Staatliches Bauhaus started in Weimar back in 1919 (most readers will, however, associate the school…

Bauhaus Bergen 2: Forum kino

Forum kino i Bergen er et praktfullt, om enn skammelig forfallent, eksempel på Bauhaus-arkitektur (skjønt ornamentikk og kurvninger like gjerne kan passere som art deco) av ypperste merke, tegnet av Ole Landmark i 1936, ferdig oppført i 1946. Kinoen var den største frittliggende kinobygningen som ble tegnet i Norge på 1930-tallet (kinoene i Oslo på…

Bauhaus Oslo

Industrigata 15 a-d (i omvendt rekkefølge, hvorav d så vidt synlig til venstre). Nicolai Beer (1855-1950), 1930-1931, knipset i mai 2013. Bildet er bloggerens (og klikkbart, for større versjon), men lån gjerne. Copyright forbeholdes dem som anser seg så dyktige, at de kunne levd av alt de bedriver.

Bauhaus Bergen

Samtlige foto bloggerens (og klikkbare, for større versjoner), men lån gjerne. Copyright forbeholdes dem som anser seg så dyktige, at de kunne levd av alt de bedriver.

Det virkelig fascinerende ved Bauhaus er imidlertid ikke dens kvaliteter – isolert betraktet, men tidspunktet for produktenes tilblivelse. Eller hva sier du til dette knippet bruksgjenstander, fra tidlig 1920-tall, som stadig er i produksjon?

Det står ikke til å nekte at Bauhaus er nært beslektet med andre stilarter som gjorde seg gjeldende ved de leiter, som De Stijl, Art Deco, futurismen og sågar dadaismen, skjønt alle med sine særegne karaktertrekk, med det til felles at de innvarslet en ny tid – en jeg muligens har latt meg hefte overdrevent ved. Men hey, vi har alle våre laster.

Årets hundreårs-jubileum har gjort lite for å dempe fascinasjonen, men tid og anledning er en annen sak. Ikke desto mindre forsøker jeg – temmelig sporadisk – å holde liv i min dedikerte Bauhaus-blogg, Buildhaus, når jeg kan (gakk gjerne bort og se).

I mellomtiden feirer jeg i det stille, skjønt jeg gjerne skulle ha gjort det i Dessau. Gratulerer med jubileet, Bauhaus!

 

 

Et lite stykke Tysnes på Ullevaal

Det kunne være fristende å smyge inn et par kamuflerte budskap om Tysnes, i de vedvarende bestrebelsene på å øke stedets folketall, som en slags subliminal-markedsføring, da jeg laget disse LED-boardsene til HSMAI Møtebørsen og HSMAI Awards, som begge fant sted i Meet UllevaalUllevaal stadion denne uken, og sørget for at jeg hadde temmelig fulle hender, mesteparten av uken. Men ta det helt med ro: det gjorde jeg ikke.

Like fullt har det vært hektisk! Uken begynte med utformingen av disse boardsene sist helg (tusen takk til fotograf Camilla Bergan, for det velvillige lånet av bildene – klikkbare, for større gjengivelser).

Det inkluderer logoen, som jeg laget ved en tidligere anledning:

Møte- og eventbørsen-logo
En simpel logotype for HSMAI Møte- og eventbørsen, i form av reinspikka typografi.

En fort gjort i en port-løsning, som alle og enhver vil se, men en som ser ut til å funke – ikke minst på avstand.

Det er sant: Khang Vinh Tran i UMC (Ullevaal Media Center) var så vennlig å skyte denne snutten for meg på dagtid (jeg står deg i evig takknemlighetsgjeld, Khang):

Teknikkens vidunderlige verden eller optisk bedrag?

Den observante leser vil muligens ha registrert at idrettsarenaenes reklameboards har en høyde på rundt halvmeteren, som skulle være mer enn tilstrekkelig for det blotte øye på banens motsatte side. Det du muligens ikke vet, er at mine originaler ikke er høyere enn hhv 48 og 64 piksler, av hvilket jeg slutter at den ene varianten var til borads av 48 centimeters høyde, den andre 64 centimeter. Formodentlig kan vi dermed slutte at én centimeter svarer til én piksel, så jeg vil jo tippe at en eller annen form for kantutjevning finner sted, men enda godt at de skal betraktes på avstand, si!

Så mye om starten på uken, som muligens har vært av det villere slaget, med forsyning av ymse logoer, nyhetspublisering og flikking i løpet av mandagen, til de to nevnte arrangementene gikk av stabelen tirsdag, der jeg skulle dekke tildragelsene på Ullevaal, fra en øy i den vestnorske skjærgården (enda godt jeg hadde fotograf på stedet!). Men først, mens jeg forberedte presentasjonen av kveldens prisvinnere, måtte jeg få ut denne, inklusive photoshopping (med hvilket jeg ærlig talt bare mener skalering og beskjæring) av 44 bilder, om jeg husker rett:

Kjempestemning på HSMAI Møte- og eventbørsen 2019

På dagtid tirsdag 8. januar var både kjøpere og selgere av reiselivs- og event-produkter og -tjenester samlet for å gjøre gode avtaler, mingle og lære av de beste innen nyttige fagområder, da HSMAI Møte- og eventbørsen gikk av stabelen på Meet Ullevaal i Oslo.

Etterfulgt av denne:

HSMAIs ærespris til Bjørn Kjos

Ingen kan ha unngått å registrere hvordan Bjørn Kjos har preget Norge og den norske reiselivsbransjen, siden han for 26 år siden etablerte utfordreren Norwegian Air Shuttle, på et marked som var preget av langt dyrere flyreiser enn vi ser i dag.

Som også måtte oversettes til engelsk (eller amerikansk, som er HSMAIs, om ikke mitt, foretrukne språk):

HSMAI Special Award to Norwegian CEO Bjørn Kjos

Not many have avoided noticing the mark Norwegian Air Shuttle – Norwegian for short – CEO, founder and majority owner Bjørn Kjos has left on Norway’s aviation, travel and hospitality industry in the years following the airline’s launch 26 years ago, in a marketplace characterized by far mor …

Før jeg kunne gi meg i kast med det dagen egentlig var forbeholdt:

Event- og reiselivsbransjen feiret sine enere på Ullevaal

Tirsdag kveld denne uken var reiselivs- og eventbransjen samlet på Meet Ullevaal i Oslo, for å feire de fremste utøverne i sine grener, for å bruke en idrettsmetafor, og feiret, det ble det, som det vil fremgå av bildene i denne artikkelen, alt under kyndig ledelse av Katarina Flatland, som tør være kjent fra utallige TV-opptredener.

Noe som inkluderte photoshopping av noen og seksti bilder – slik at jeg sant å si ikke fikk saken på lufta før påfølgende dag (bildene ble tatt fortløpende, i løpet av tirsdagskvelden).

Crazy busy

Så puh, ja … Men veldig business as usual, altså! Med formidling av flere bilder, brushet opp av fotograf Camilla onsdag kveld, ble det godt over sengetid før arbeidet med tirsdagens tildragelser var over.

Hvorpå arbeidet med ordinær nyhetspublisering på hsmai.no kunne fortsette, til jeg fredag hadde nok til å distribuere dette nyhetsbrevet (med ganske høy glam-faktor, som en vil se), som til alt overmål ble rekordtidlig ferdig denne uken, og nyss satt i distribusjon – så nå tror jeg sannelig jeg tar helg!

Med det tror jeg uken kan kalles over, men vellykket! Skjønt alt dette ingenlunde dekker forarbeidet, som for eksempel disse to banner-annonsene:

HSMAI Awards-banner
En enkel, uanimert annonse for HSMAI Awards.

HSMAI Awards-banner

Og jeg husker ikke lenger hva …

Tusen takk for utfordringene, HSMAI! Vi halte skuta i land denne gangen også!

Men neste gang, Tysnes, neste gang skal jeg se hva jeg kan få til (om jeg er villig til å risikere levebrødet, vel å merke).

God helg!

T-banen
T i O – eller Tysnes i Oslo, om en vil, som en pastisj over T-bane-logoen.

God jul!

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å ønske kunder, venner, familie og forbindelser en riktig god jul og et godt nytt år, med denne tegningen av ungdomshuset her i Lunde, som strengt tatt er et falsum, ettersom det er tegnet etter et foto jeg tok sommerstid (men det ser jo veldig julete ut, gjør det ikke?).

Hvorom allting er, ønsker jeg deg og dine en fortryllende jul.

Illustrasjon: Ungdomshuset Frilund i Lunde. Egen tegning.

Kan jeg hjelpe med årsrapporten?

Nå har jeg selvfølgelig ingen kjennskap til hvor mye du avhenger av en årsberetning som tar seg godt ut, men skulle det være tilfellet, er det slett ikke utenkelig at jeg kan være til hjelp.

Gjennom de siste 35 årene har jeg bistått både finansnæring og store industriforetak med årsrapporter, så vel som med fremleggelse av kvartals-, halvårs- og årsresultater, på prent, på skjerm og på nett, og holder det ikke for helt usannsynlig at jeg også kan bidra til at dine tall tar seg godt ut – enten de er røde eller svarte, presentert i tabell-oppstillinger eller nennsomt visualisert, som i bildet over.

Hvordan det nå er med den saken, hadde det neppe skadet å ta en prat om hvordan jeg kan være til hjelp, og på hvilke plattformer, enten du kun trenger bistand til layout og design – eller til diagrammer, foto, illustrasjon, tekst og språkvask/korrektur. Ja, du vet: din alt i ett-maskin på Tysnes.

Og så mekker jeg infografikk, overrislet med piktogrammer, om du vil:

piktogrammer_flate

Alt du trenger er å sende meg en e-post – eller ringe 915 11 178.

Snakkes vi?

29. juni 2019: Hundreårsdag for en bauta

Til sommeren markerer befolkningen på Tysnes 100-årsdagen til Johannes Heggland (1919-2008), som gjennom sitt lange virke klarte å sette det lille lokalsamfunnet på det litterære norgeskartet – endog ute i den store verden.

Da vil det også være tyve år siden jeg fikk gleden av å intervjue ham, i anledning 80-årsdagen, mens ens bolde viv, som jeg ektet bare dager i forveien, fotograferte, som det fremgår av denne faksimilen:

Faksimile av Aftenposten-intervjuet med Johannes Heggland, der det for øvrig er verdt å merke seg fotografens navn, Malin Tvedt, som idet intervjuet gikk i trykken kunne føye "Petterson" til navnerekken.
Faksimile av Aftenposten-intervjuet med Johannes Heggland, der det for øvrig er verdt å merke seg fotografens navn, Malin Tvedt, som idet intervjuet gikk i trykken kunne føye «Petterson» til navnerekken.

Og intervjuet finner du her:

Intervju med Johannes Heggland

For flere litterære utlegninger, les også intervjuet mitt med May Grethe Lerum samme år (1999) – om enn for Morgenbladet:

Intervju med May Grethe Lerum

Toppillustrasjon: Tysnes-forfatteren Johannes Heggland var enormt produktiv gjennom sine 89 leveår. Illustrasjon: Jarle Petterson.

Et gledelig blast from the past

Verden er heldigvis full av sjenerøse mennesker, som rundhåndet deler av sin kunnskap og livsvisdom. Selv har jeg, både i embeds og privat medfør, vært så heldig å få plukke hjernen til inntil flere av dem, enten de har utmerket seg innen kunst, musikk, politikk, forskning, næringsliv eller litteratur, som tilfellet denne gangen er.

Hin sommer ramlet nemlig en e-post ned i innboksen, fra forfatterinnen, kritikeren og journalisten May Grethe Lerum, lydende (mine uthevelser):

Sjelden jeg søker eget navn på nett, men i dag gjorde jeg det. Altså i Morgenbladets arkiver. Hadde helt glemt denne saken, som vel blir stående som noe av det mest fornuftige og bevisste intervjuet jeg har blitt objekt for 🙂
Vurderer å dele på min side, hvis du syns det er OK.

Og det skulle da bare mangle! Til gjengjeld utba jeg hennes tillatelse til å gjøre det samme, til hvilket hun samtykket uten nølen (som den rundhåndede hun engang er) – og resultatet står å lese her:

Intervju med May Grethe Lerum

Foto: May Grethe Lerum, fotografert av hennes datter, Maria Grimstvedt Lerum.

Jarle Petterson Media: nu også med oppdatert CV

Rett som det er sitter du uforvarende der og blir offer for at en gammel arbeidsplass bytter navn, helt opphører, sluker andre eller selv blir slukt, slik det gjerne er blant de ville dyrene, med det til følge at ditt curriculum vitae fremstår både misvisende og feilinformert – og det kan vi jo ikke ha!

Følgelig har jeg nok en gang flikket. Ikke utelukkende for å korrigere andres «feil», langt der ifra. Det nytter nemlig ikke å stikke under stol at frilanstilværelsen i det grisgrendte har sine utfordringer. Dermed er oppdateringen vel så mye salgsplakat som ajourføring, utført i den ytterst minimale minimalisme – og gloriøs sorthvitt, så klart.

[pdf-embedder url=»https://jarle.petterson.media/wp-content/uploads/2018/11/jpcv.pdf»]

 

Så vet du om noen som trenger en som meg, var det ikke meg imot om du gjorde dem oppmerksom på det, enten som fortsatt frilanser eller som kandidat til en ubekledd post (såfremt den fordrer bekledning, vel å merke).

Hvorom allting er, er mitt levnetsløp herved beriktiget, til en av mine gamle arbeidsgivere igjen finner det opportunt å bytte navn. For anledningen gjaldt navnebyttet for øvrig Bluegarden, som hin vår gikk inn i Visma – under navnet Visma Enterprise.

FYI, som de sier.

P.S. Full og lesevennlig PDF (61 kb) kan automagisk lastes ned med fjærlett trykk på dette ikonet:

PDF

Markedsføring gir økt turisme i distriktene, men …

I mange år har jeg hatt hovedansvaret for nyhetspubliseringen på nettstedet til reiselivsorgasnisasjonen HSMAI, med innblikket det har gitt i mer eller mindre vellykkede initiativer for å øke trafikken, både hos flyselskaper, cruiserederier og destinasjonsselskaper. Ikke så rent sjelden lar jeg meg også imponere over hva enkelte får til – ikke minst i Trysil, som i år hadde rekordbesøk, for fjerde år på rad.

Det er en grunn til det. Ikke fordi de har vært så aktive markedsførere (skjønt også det har bidratt), men fordi de har satset på destinasjonsutviklingen, på å rendyrke Trysil som opplevelsessenter, også i sommerhalvåret. For at destinasjonen, med sitt landskap, sine skiløyper, hoteller, resorts og hyttelandsbyer, er et vintereldorado, tør være viden kjent. Som sommerdestinasjon derimot, har stedet ført en heller sørgelig tilværelse – til det ble satset penger, innsats og ekspertise på å rendyrke bygda til et sommerlig opplevelsessenter, med sykkelturismen i sentrum.

Et nordnorsk eventyr

Og det er klart de har markedsført – det er jo ikke det jeg sier. Problemet er at markedsføring har lite for seg, dersom du ikke har noe å markedsføre. Det nytter for eksempel ikke å lokke med midt på treet overnatting og bevertning, om det eneste du har å by de tilreisende, er natur du finner over hele det langstrakte land. Det skjønte de også i Narvik, som i dag fremstår som alpindestinasjon det lukter olympiske leker av, med dertil hørende reiselivsvekst.

Ifølge NHO Reiseliv har den såkalte opplevelsesbransjen i Nordland de senere årene sett en vekst på 280 prosent – også det mye takket være satsingen i Narvik, og et knippe øvrige Nordlands-destinasjoner.

Pose og sekk

Stor var derfor entusiasmen da jeg nylig ble bedt om å bidra til vekst i den lokale turismen i Tysnes, som altså er kommunen jeg bebor. Inspirert av den ovenfor nevnte rekordveksten, luftet jeg alle tenkelige satsingsområder, altså ting å få på plass, før man gir seg til å markedsføre dem. Men jeg må ha misforstått, for hensikten later til å være markedsføring av det vi alt har, som begrenses til natur du finner overalt, i tillegg til en halv håndfull spisesteder, en campingplass og et slags pensjonat (og, men ikke minst, Tysnesfest, skjønt den «kun» besørger én ukes turisme).

Det er klart jeg kunne ha bidratt til nok et forsøk på å markedsføre noe sånt, men konsekvensen for turiststrømmen hadde neppe vært nevneverdig – som er hva jeg med denne bloggposten prøver å påpeke overfor besluttende myndigheter i en kommune som nyss ble tildelt 24 millioner norske penger fra Havbruksfondet, som alt synes øremerket andre verdige formål – trolig sanering av kommunegjelden.

Men du vet hvordan det er. Til lags åt alle kan ingen gjera, og du øker ikke turiststrømmen ved å nedbetale kommunegjelden, skjønt kommunegjelden kan nedbetales som følge av turistvekst. Eller som NHO Reiseliv skriver: «En kommune uten reiseliv vil slite».

Så la oss se litt på reiselivsnæringens bidrag til personskatt-inntektene i et utvalg Nordlands-kommuner:

Narvik: Reiseliv (12 millioner), sjømat (0 millioner), prosessindustri (4 millioner)
Bodø: Reiseliv (88 millioner), sjømat (15 millioner), prosessindustri (7 millioner)
Alstahaug: Reiseliv (17 millioner), sjømat (4 millioner), prosessindustri (2 millioner)
Vågan: Reiseliv (14 millioner), sjømat (16 millioner), prosessindustri (1 million)
Sortland: Reiseliv (6 millioner), sjømat (5 millioner), prosessindustri (4 millioner)
Fauske: Reiseliv (5 millioner), sjømat (2 millioner), prosessindustri (3 millioner)
Evenes: Reiseliv (3 millioner), sjømat (0 millioner), prosessindustri (0 millioner)

Jeg har stor tro på at reiselivsnæringen i Tysnes kommune går gode tider i møte, dersom det satses på noe som kan markedsføres, og tilskuddet fra Havbruksfondet er nok et godt sted å begynne. Skjer det, kan jeg nesten love at mitt bidrag til markedsføringen også gir avkastning.

Men neppe før.

En langdryg affære

Den observante leser vil muligens huske at jeg for halvannet år siden tillyste en slags satsing på et privat prosjekt, en kolleksjon med norsk-tematisert clipart:

Langtidsprosjekt: Norsk clipart

Men er det én ting som blir tydelig, spesielt i slike sammenhenger, er det gode og gamle TTT. Ting tar simpelthen tid – uten at det dermed er noen grunn til å gi opp. Så i anledning söta brors valg i dag, slipper jeg det siste tilskuddet til samlingen, Stortinget, som jeg la foreløpig siste hånd på i dag:

Så får vi se om lysten til å tegne flere nasjonale ikoner skulle melde seg. Samlingen vokser i det minste, om aldri så tregt.

Du finner forresten en samling av øvrige tegninger på denne siden:

https://jarle.petterson.media/portfolio/vektorgrafikk/