Bedre med en vegg i hånden enn et tak i lomma

Enten du kaller dem roll-ups eller quickscreens er de greie å ha for hånden, skulle du behøve ultraportabelt profilmateriell du lett røsker med deg i en håndvending.

I uken som gikk utformet jeg en for HSMAI, som debuterte i et frokostmøte på Thon Hotel Opera i Bjørvika i går (hvor disse bildene er tatt). Det er blitt veldig mange gjennom årene, og jeg tror nok trygt jeg kan hevde at akkurat dette må være den «veggen» som har krevd aller minst av designferdighetene, men du vet hva salig Ludwig Mies van der Rohe tross alt sa: less is more.

Hvorom allting er, her er en slags close-up:

HSMAI rollup
Roll-up-panel for HSMAI Region Europe, på 100 x 200 centimeter.

Isometrisk moro

Skjønt illustrasjon definitivt inngår i pakkeløsningen jarle.petterson.media er det nok ikke primært illustratør jeg er, men neigu om jeg akter å la det hindre meg i å leke med tegning i ledige stunder – og siden det engang er sommer …

Gjenstanden for min fascinasjon denne sommeren er isometrisk tegning, som ulikt perspektivtegning ikke involverer reduksjon av flatene «bakover» i bildet. Du finner ofte isometrisk projeksjon i dataspill, men for egen del akter jeg å anvende teknikken i vanlige illustrasjonsoppdrag (det er bare å gi en lyd om du skulle ha slike behov).

Og jada, jeg er helt på det rene med at fargebruken for oven er noe av en gjenganger her i gård (noe som nok må tilskrives min amerikanske opplæring udi det datagrafiske på 1980-tallet):

bars

piktogrammer_flate

Hvorom allting er står jeg til disposisjon for virksomheter på Tysnes – eller hvor du nå måtte holde hus.

Tysnesutstilling på amerikavandring

For noen uker siden ble jeg gjort oppmerksom på at utstillingsveggen jeg laget for Venelaget for jåttseglarane på Tysnes har forlatt Hereshoff Marine Museum i Rhode Island etter et helt år, til fordel for New York Yacht Club, der den blir stående til midten av oktober.

Det er ikke lenger så ofte jeg får anledning til å bidra til å spre glade budskap i slikt omfang, og i alle fall ikke utaskjærs, så dette er stas – både for Tysnes og for meg. Sjekk denne korte videosnutten, så blir du kanskje hakket klokere:

jarle.petterson.media on Twitter

I dette nu er utstillingen jeg laget for Jåttseglarane på #Tysnes i ferd med å monteres i NY Yacht Club ( i rommet som først huset #americascup), etter å ha tilbrakt ett år på Rhode Island. Husk å google «The Norwegian Steam», for å se ledsagende video. https://t.co/Q3Dvg29Vj0

Og om du ønsker å se hele videoen om jåttseglarane, som jeg laget i samme anledning:

Foto: Mannskapet på J-klassebåten «Weetamoe», for en stor del sammensatt av tysnesinger.

En innbilsk jævel

Postet dette videoklippet på kvitrestedet, Face og LinkedIn i går, som følge av at det nok er en smule stille i fjøset om dagen (og det går jo ikke an!):

jarle.petterson.media on Twitter

Selvskryt skal man lytte til, for det kommer som kjent fra hjertet – og så skal man jo helst ha til salt i grøten (og for all del, skulle det være noe jeg kunne hjelpe med, er det jo bare å gi en lyd). https://t.co/XDlgKNTois

Alt sammen skutt og redigert med en sølle mobil, så klart, etter hevdvunne fort gjort i en port-prinsipper – og den innbilske jævelen, det er meg, som det fremgår av klippet (ikke at jeg sier noe jeg ikke kan stå for, altså).

Som nevnt i videoen, dog: har du noe du skulle ha gjort på kommunikasjonsfronten, er vi altså på full fart inn i lavsesongen, med alt hva det innebærer av utvidet kapasitet.

Toppfoto: Min An på Pexels.com

Hit the road, MacHumblebrag

Du legger sikkert merke til dem dann og vann, de som ikke refererer til PC-en eller laptopen sin, men Macen – naturligvis fordi de svever i en eller annen forestilling om at det gir dem en slags status i kretsene de regner seg til, som i passusen jeg leste i en av våre riksaviser her om dagen:

Så jeg tar på meg lua og smilet og sneakersene og pakker Mac-en i sekken.

Sneakers, må vite – ikke sko, som du og jeg trolig hadde valgt.

La meg bare ile til med forsikringer om at jeg alltid har ansett klatrerne som flasher merkevare-produktene sine mer som kilde til frydefulle fnis enn egentlig ergrelse, selv om jeg naturligvis syns det er trist at de som bedriver slikt nå er blant dem Dagsnytt 18-redaksjonen tauer inn, våre fremste synsere – og ekspertise på hva det egentlig skulle være.

Det er en underlig form for snikskryting (av engelsk humblebragging), som manifesterer seg i henvisningene til «iPhonen min», ikke mobilen, eller Teslaen, ikke bilen – for å nevne noe. Selvfølgelig er det et utslag av tidsånden og materialismen som gjennomsyrer det narsissistiske samfunnet vårt, men det betyr jo ikke at vi trenger å like det.

Personlig kommer jeg nok ufortrødent til fortsette med å henvise til laptopen, mobilen og nettbrettet mitt, selv om jeg – for anledningen – ikke kan nekte for at de henholdsvis er en Mac, iPhone og iPad.

Ser man det …

apple_aaargh

Det skal visst ikke være så lett.

Illustrasjonene er mine egne, förstås.

I ti års tjeneste for HSMAI

Ved inngangen til år 2009 var jeg medlem av teamet hos et byrå som foresto fremstillingen av Møtebørsenavisen i forkant av HSMAI-arrangementet Møtebørsen, det året.

I møter med organisasjonen ble det fort klart at HSMAI ønsket å utvide samarbeidet – ikke med byrået, men med meg, idet det var blitt klart at organisasjonen ville behøve utvikling av nettsteder for praktisk talt samtlige europeiske land, noe som forutsatte at jeg måtte vie all min tid til HSMAI, og en avskjed med tidligere kunder.

Rett nok skulle det ikke gå helt slik, men til tider har det vært mer enn nok å gjøre for HSMAI alene – ikke minst i forbindelse med utviklingen og driftingen av det norske nettstedet (det europeiske har de siste par årene vært overlatt krefter på nedsiden av kloden), aviser, magasiner, messedisplayer, veggpresentasjoner, annonser, intervjuer, oversettelser, videoproduksjon, ti år som redaksjon for HSMAI.no – utvikling av et vell av tema- og event-spesifikke nettsteder, for å nevne noen få ting jeg i farten kommer på (noen av dem gjengitt i dette arkivet).

Siden ti år ikke akkurat er småtterier, syntes jeg nesten en liten markering var på sin plass – i form av denne videoen (husk lyd):


Tusen takk for samarbeidet, HSMAI!

Programmer og plakater til 17. mai

Her om dagen kunne jeg fortelle om en pamflett jeg nylig laget for kommunen, men det er ikke det eneste lokaloppdraget som har tilflytt meg i det siste (aner vi et paradigmeskifte?). For også i år hadde jeg gleden av å utforme programmene til 17. mai-feiringen her til bygds, slik tilfellet i og for seg også var i fjor:

No livnar det i Lunde

Denne gangen endte det imidlertid også med plakatene som kunngjorde årets program (leselig versjon her):

17. mai-plakat for Lunde 2019, opphengt utenfor nærbutikken.
17. mai-plakat for Lunde 2019, opphengt utenfor nærbutikken.

Rett nok var oppdraget pro bono, som de gjerne pleier, men det er klart det likevel er hyggelig å bli spurt – i alle fall når man alt har til salt i rømmegrøten. Og innmaten av programmet:

17. mai: Innmaten av programmet for grunnlovsfeiringen i Lunde 19. mai.
Innmaten av programmet for grunnlovsfeiringen i Lunde 2019.

Alt rimeligvis emballert i gilde norske farver og trær i nyutsprungen skrud, som det sømmer seg på nasjonaldagen selveste, og på det jeg forestiller meg er plettfritt landsmål (så nær som Fedrelandssangen). At det ville bli bruk for ungdomshuset jeg tegnet hin høst, det visste jeg jo:

Ungdomshuset Frilund i Lunde
Ungdomshuset Frilund i Lunde.

Med det ønskes både tysnesinger og både nordmenn for øvrig en uforlignelig grunnlovsdag, med alt som hører til. Hipp hipp og sådant mere!

Norsk flagg, malt til generelle illustrasjonsformål
Norsk flagg, malt til generelle illustrasjonsformål.

P.S. Har du forresten hørt den siste podkast-episoden min? Hvis ikke, har du sjansen nå:

Print: Samfunnsdel til kommuneplan i boks

For én måneds tid siden ble det klart at jeg fikk i oppgave å utforme samfunnsdelen til Tysnes kommunes kommuneplan for tidsrommet 2018 – 2030, et stykke arbeid som braktes til ende for én ukes tid siden. Ettersom kommunestyret skulle ha den til gjennomsyn i går, har jeg ærlig talt ikke våget å si stort mer, for gudene må jo vite hva reaksjonene i kommunestyre-salen kunne komme til å bli.

Derom vet jeg fortsatt like lite, i og for seg, ettersom jeg ikke er medlem av kommunestyret (og dermed heller ikke til stede), men jeg satser på at det falt i like god jord der som hos min oppdragsgiver i kommunen. Og katta er jo uansett ute av sekken, på den ene måten eller den andre.

Oppgaven, som skulle ende med 36 sider med målene 21 x 21 cm, har vært en sann glede fra ende til annen, og har inkludert språkvask (selv om den strengt tatt ikke var bestilt). For det er jo rart med det: etter innpå ti år på landet, er det jo ikke fritt for at man er blitt en liten nynorsk-racer, om eget skriftspråk er aldri så intakt.

Opprinnelig skulle vel dokumentet distribueres som et klassisk byråkratskriv av standard A4-format, men her hadde kommunen heldigvis bestemt seg for å prøve noe nytt – med sprekere form og en del bilder av det vi engang har å vise frem. Så skulle da også bildene bli noe av et bærende element.

Resultatet ble heller ikke så halvgærent, spør du meg. Forsiden ser du over, men jeg har lyst til å vise et lite utvalg oppslag (à to sider), mest på grunn av bildene, og da tenker jeg ikke på mine egne. Klikk på fullskjerm-symbolet for å bla i heftet (som kan navigeres med piltastene):

Tysnes Kommune Kommuneplan Samfunnsdel

Issuu is a digital publishing platform that makes it simple to publish magazines, catalogs, newspapers, books, and more online. Easily share your publications and get them in front of Issuu’s millions of monthly readers.

Heftet er trykt av lokalavisen Bladet «Tysnes», som har levert et lite stykke kvalitetsarbeid, som gjør at bildene for oven ikke engang er i nærheten av å yte trykksaken rettferdighet (takk for hjelpen, Morten H!). Tusen takk også til Tysnes kommune, som ga meg muligheten til å vise at det faktisk ikke er tull at jeg vet litt om hva jeg bedriver.

Det har vært en sann fryd!

P.S. Har du forresten hørt den siste podkast-episoden min? Hvis ikke, har du sjansen nå:

La oss fjese det: vi lever i ikke-beklagelsenes æra

De ikke utpreget ektefølte beklagelsene, slik vi kjenner dem fra barn som avtvinges unnskyldning for rampestreker, er ingenlunde av nyere dato, som vi alle vet.

Relativt nytt er det likevel at fenomenet har spredd seg langt inn i voksenrekkene – og kanskje blant de ikke fullt så voksne. Så som den nazistiske bergensrussen, med sterke aversjoner mot «feite horer» og lignende, som i ettertid har gitt uttrykk for at de beklager dersom noen føler seg støtt av nazihilsing og rasistiske, body-shamende og sexistiske utsagn. For i motsatt fall beklager de det nemlig ikke – eller så beklager de det slik jeg også finner det beklagelig – og dermed beklager – at USAs president er så infantil. Noe som tross alt ikke er min feil.

Naziruss
Russ anno 2019.

For som du sikkert vet, er en beklagelse alt annet enn en unnskyldning. Den bergenske nazirussen unnskylder like lite som forbildet deres, finansminister Siv Jensen, ber om unnskyldning for å ha oppfordret til sosialistknusing. Også hun beklager – dersom noen tok anstøt av oppfordringen, vel å merke. Ellers ikke.

Si meg, er ikke dette en språklig, enn si moralsk, unote vi bør luke ut av diskursen – før den befester seg som gangbar mynt?

Jeg er imidlertid ikke helt overbevist om at vi klarer det. I alle fall ikke så lenge vi velger oss ledere for hvem slikt er dagligdags – og som finner det helt helt comme-il-faut å opptre på en måte anstendige mennesker finner skremmende.

På den annen side kan beklagelsene tjene som presisering av at man beklager, uten dermed å be om unnskyldning. For alt det måtte være verdt (utlagt: ingenting).

Det er nok bare å se i øynene at vi lever i en epoke som anser skammen skammelig. Vi burde skamme oss over det, men gjør det neppe.

Fy for skam!

Den enes død, den andre brød: når krisen rammer informasjonsflyten

Siden en del av mitt daglige arbeid består i å håndtere og redigere pressemeldinger fra reiselivsbransjen, for regelmessig publisering borti her, er det ikke fritt for at adskillige slike passerer gjennom mine hender på daglig basis.

Det er imidlertid lenge siden jeg kunne konstatere at pressemeldinger nesten uten unntak formidler solskinns-siden av næringslivets virke – hallelujaberetningene, om du vil. For det foran nevnte nettstedet jeg redigerer, passer det hovedsakelig fint, ettersom det publiseres i regi av en organisasjon som har til hensikt å heie på og heie frem en næring og dens aktører, men her er problemet:

Når en krise blir så omfattende at du ikke kan skjule den ved å sitte på hendene, slik tilfellet nå er i SAS, skulle man tro behovet for å kommunisere med markedet ble ytterst påtrengende.

Haleror på SAS-maskin, malt av Jarle Petterson.
Haleror på SAS-maskin, for anledningen på bakken, malt av Jarle Petterson.

Like fullt forblir flyselskapets kommunikasjonsavdeling taus, slik Widerøes kommunikasjonsavdeling også holder kjeft om at bakkemannskap ved 14 flyplasser permitteres, som følge av den samme SAS-streiken.

Rett nok uttaler de seg når pressen tar kontakt, slik SAS’ informasjonssjef på Dagsrevyen i helgen kunne bekrefte at flere maskiner fløy med ledige seter – fordi passasjerene trodde flyet ikke ville gå som planlagt. Men pressemeldingene som kunne ha hindret slike misforståelser, de uteblir.

De to eksemplene er ingenlunde unike. Fremfor å komme pressen i forkjøpet, velger næringslivet å sitte på hendene og overlate hele narrativet til de kritiske røstene, i håp om at krisen blåser over før den har fått nevneverdig medieomtale. I virkeligheten derimot, er den nevnte omtalen like uunngåelig som krisen selv – tidvis til de grader at det bidrar til at den vokser seg større enn den strengt tatt hadde behøvd å bli.

Den andre tilnærmingen, selvfølgelig, er selv å ta regi på informasjonsstrømmen, men det går langt mellom hver gang vi ser slikt.

Jeg skjønner dem jo, for de er jo sjelden behagelige, disse krisene, og impulsen til å sitte stille i båten til stormen er over, er menneskelig som bare fy. Likevel tror jeg næringslivet kunne være tjent med å overlate solskinnshistoriene til markedsavdelingen, og la informasjonsavdelingen ta seg av krisehåndteringen – heller enn å holde den på armlengdes avstand.

Men hey, så er det også lett å sitte på en knaus i den vestnorske skjærgården – hvor det er langt mellom krisene og alt mulig annet – og mene. Alt jeg sier er at mange, de fleste, vil jeg hevde, går glipp av en gylden anledning når de forblir tause.

Noen som derimot har utnyttet den rådende krisen for alt hva den er verdt, er Norwegian, som har satt opp ekstra-avganger i fleng.

Den enes død, den andre brød, hva?

Norwegian-maskin. Malt som illustrasjonsbilde til nyhetssaker.
Norwegian-maskin, for anledningen i luften. Malt av Jarle Petterson.