Avisene sliter nå, og det har de gjort lenge, med sluttpakke på sluttpakke, år etter år, til vi sitter tilbake med det vi nå har. Til å være en som overhodet ikke leser papiraviser, skal man selvfølgelig vokte seg for å trekke konklusjoner. Det er nemlig mange år siden man sist åpnet et eksemplar av Verdens Gang. Det er det selvfølgelig gode grunner til, for det er ingen tvil om at avisen var elendig, den gang da, med unntak av de første par sidene etter forsiden, selvfølgelig.
Det som møtte meg, da jeg åpnet gårsdagens utgave derimot, skulle bli en åpenbaring. Ikke bare var stoffet like dårlig, det var også mye mindre av det. Mye mindre. Selv tradisjonelle VG-lesere, som foretrekker trashy lektyre, får lite igjen for pengene. Bortsett fra det meningsfylte intervjuet med Kjendisfarmen-aktuelle Kari Jaquesson, da (bildet over), som kan fortelle VG at hun ikke er «noen camping-babe, akkurat».
Nå er ikke VG alene om slankehysteriet, som det fremgår av den tynne lefsa under, avbildet i en nesten tre år gammel bloggpost om kuttene.
Jeg vet ikke … Det er jo dyrt å trykke papiraviser, så klart. Mye dyrere enn nettutgavene. Papir-, trykk- og distribusjonskostnadene er mildest talt formidable, så man skal jo ikke fortenke avisene i å skjele til Internett. Problemet er bare at betalingsmurene fort kan vise seg å bli også nettavisenes endelikt. Eller som en Facebook-venn uttrykker det, i all offentlighet (hvilket betyr at jeg neppe løper videre risiko ved å gjengi det her):
Jada, vi vet at mikrobetalings-løsningene er på vei, at eksperimenter alt har lykkes, til de grader at de eksperimenterende ser ut til å beholde dem. Men de kommer etter at de redaksjonelle ressursene er helt utarmet, skrellet til benet, slik at nyhetsforbrukerne ikke har andre valg enn å betale for sekunda vare, skjønt det er kvaliteten som er mangelvare. Og er det noe vi vet, er det at udekkede behov gir gyldne anledninger, for dem som måtte kjenne sin besøkelsestid.
Nå har jeg selvfølgelig prøvd før, men skulle jeg forsøke meg igjen, hadde det antagelig blitt på papir – og det skulle ha sett sånn ut:
(Her bør det kanskje anføres at Senterpartiet for tiden ikke sitter i landsmøte, men overskriften er noe av en våt drøm, som jeg håper De tilgir.)
Den skulle ha vært gratis, selvfølgelig, i staffasjefritt, sorthvitt fullformat – og helt annonsefinansiert, dog uten content marketing. Og så skulle den hatt en nettutgave, som kun forteller hvor du får papirutgaven. Alternativt kunne den ha vært en nettavis, med en papirutgave som kun byr på QR-kode for nettavisen, og dermed kun må trykkes én gang.
Men seriøst, mediehusene burde kanskje overveie en tilværelse som utgiver av papiravis alene – eller utelukkende nettavis, med en e-avis attåt. Det later til å gå den siste veien, noe som selvfølgelig åpner en papirnisje, for dem som vet å utnytte anledningen.
Papiravisen er død, leve papiravisen?
Det, sier jeg Dem, det hadde jo vært noe.
Toppillustrasjon: Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.
Opprinngelig publisert i Nedtegnelser, fredag 3. juni 2016.
