La oss fjese det: vi lever i ikke-beklagelsenes æra

De ikke utpreget ektefølte beklagelsene, slik vi kjenner dem fra barn som avtvinges unnskyldning for rampestreker, er ingenlunde av nyere dato, som vi alle vet.

Relativt nytt er det likevel at fenomenet har spredd seg langt inn i voksenrekkene – og kanskje blant de ikke fullt så voksne. Så som den nazistiske bergensrussen, med sterke aversjoner mot «feite horer» og lignende, som i ettertid har gitt uttrykk for at de beklager dersom noen føler seg støtt av nazihilsing og rasistiske, body-shamende og sexistiske utsagn. For i motsatt fall beklager de det nemlig ikke – eller så beklager de det slik jeg også finner det beklagelig – og dermed beklager – at USAs president er så infantil. Noe som tross alt ikke er min feil.

Naziruss
Russ anno 2019.

For som du sikkert vet, er en beklagelse alt annet enn en unnskyldning. Den bergenske nazirussen unnskylder like lite som forbildet deres, finansminister Siv Jensen, ber om unnskyldning for å ha oppfordret til sosialistknusing. Også hun beklager – dersom noen tok anstøt av oppfordringen, vel å merke. Ellers ikke.

Si meg, er ikke dette en språklig, enn si moralsk, unote vi bør luke ut av diskursen – før den befester seg som gangbar mynt?

Jeg er imidlertid ikke helt overbevist om at vi klarer det. I alle fall ikke så lenge vi velger oss ledere for hvem slikt er dagligdags – og som finner det helt helt comme-il-faut å opptre på en måte anstendige mennesker finner skremmende.

På den annen side kan beklagelsene tjene som presisering av at man beklager, uten dermed å be om unnskyldning. For alt det måtte være verdt (utlagt: ingenting).

Det er nok bare å se i øynene at vi lever i en epoke som anser skammen skammelig. Vi burde skamme oss over det, men gjør det neppe.

Fy for skam!

Oversetteren som ondskapens talerør

Det har vært en voldsom halloi rundt Michael Jacksons person de siste par ukene – ikke minst siden NRK bestemte seg for å sende HBO-dokumentaren Leaving Neverland. Pussig nok var det selvsamme Jackson som, ved en inkurie nærmest, førte meg ut i oversetterfaget.

Siden det i år er ti år siden Jacksons bortgang, og siden jeg debuterte som oversetter, kunne det være greit å gjøre opp en slags status, for det har seg nemlig slik:

Få dager etter popkongens bortgang ble jeg kontaktet av et forlag som lurte på om jeg kunne tenke meg å oversette praktboken Michael Jackson – livet til en legende. Forlagene kivdes, med julehandel i blikket, om å være først på banen, så de trengte noen som arbeidet raskt – som selvfølgelig gjorde det desto underligere at de kontaktet en som ikke hadde oversatt én sølle bok i sitt syndige liv. Ikke desto mindre ble oversettelsen, av 192 sider à 27 x 27 cm, utført gjennom en oval helg – med alt det måtte medføre av sporadisk slendrian, og jeg kunne slutte meg til oversetternes rekker.

I lys av senere avsløringer er det lett å se at oppdraget kanskje burde ha vært forbundet med kvaler. På den annen side er det ikke oversetters ansvar å gå god for forfattere eller de biografertes moral, en konklusjon jeg også traff da jeg i tur og orden oversatte denne flotte flokken uangrende nazister fra Adolf Hitlers indre krets:

Samtlige finnes her – og saken ble vel ikke stort bedre av at jeg i fjor la siste hånd på Ilan Pappes Ti myter om Israel, som utvilsomt kunne oppfattes antisemittisk (hvor jødisk forfatteren selv måtte være).

La meg si det sånn: visst sliter jeg med anfektelser, men levebrød er levebrød (som Auschwitz-vokterne utvilsomt ville ha uttrykt det), og skal nå sant endelig sies, bidrar ethvert litterært verk til økt forståelse, om ikke aksept, for hendelser, så vel som menneskers handlinger og valg. Kall dem gjerne dokumenter som bedrer innsikten i menneskers beveggrunner – hvor ubegripelige de enn er.

Og skal jeg nå først være dønn ærlig, holder jeg det ikke for usannsynlig at Kongen av pop var skyldig i alt han nå (og allerede på 1990-tallet) anklages for. Mitt kall er ei at svare, jeg oversetter kun – og toer mine lanker.

Toppfoto: En oversetter og hans smerte, manifestert ved Michael Heatleys Michael Jackson – livet til en legende (2009).

Babelsk hjernegymnastikk

Som oversetter hender det rett som det er at jeg oversetter et og annet fra svensk til norsk, tillikemed engelsk og dansk til norsk. Motsatt er derimot ingen god idé, all den tid det er stor forskjell på å kunne et språk og å ha ordene på rede hånd. Vi får anta det er en grunn til at oversettere flest oversetter til, ikke fra, eget morsmål.

Så da jeg, i kraft av journalist (som jeg engang også er) ble bedt om å intervjue en svenske på norsk, med svenske besvarelser, for så å skrive hele stasen på engelsk, tok jeg selvfølgelig den på strak arm. Derimot står det ikke til å nekte at hjernevindingene gikk en kule varme i prosessen. Én ting er det nå engang å intervjue mennesker på felles tungemål, en annen ting å intervjue utlendinger på deres, men å gjøre det på mitt eget, besvart på intervjuobjektets, for så å kverne alt gjennom ens norske hjerne, for publisering på et tredje språk …

Saken ble selvfølgelig ikke bedre av at oppdragsgiver insisterer på at jeg skriver amerikansk (derav flagget der oppe), i stedet for min sedvanlige britisk-engelsk. Er det rart det kokte under topplokket?

Ikke desto mindre publiserte vi saken i dag, på noe som forhåpentligvis ligner uforfalsket yankee doodle.

Gakk endelig hen og les:

Intervju med Anant Vithlani

I språkets hvileløse tjeneste

I påvente av at Fritt Ord gir sin økonomiske velsignelse til min potensielt neste oversettelse, James Bridles New Dark Age – Technology and the End of the Future (nyss utgitt på engelsk, sjekk lenken), som forekommer meg et fyrverkeri av en bok, har Solum forlag fortalt at min forrige, Ilan Pappes Ti myter om Israel, også skal utgis som pocket, med dertil hørende gjennomgang – for eliminering av den innbundne førsteutgavens språklige skavanker.

Nå er det meg selvfølgelig revnende likegyldig om kontrakten fastslår at et slikt ansvar påhviler oversetter, man eier da yrkesstolthet! Følgelig har dagen gått med til å saumfare, med inntil flere skavankfunn til følge, tross både egenkorrektur og både ekstern språkvask. Da får det heller stå sin prøve at en løsarbeiders oppdrag aldri helt tar slutt – med eller uten honorar.

Hvorom allting er, burde jeg kanskje ikke si dette høyt, men pocketen blir bedre enn den innbundne. Så er den også gjenstand for kvadruppel kvalitetskontroll.

Går det som jeg håper, og om forsyn og Knut Olav Åmås vil, er det ikke lenge til jeg kan kaste meg dystopien i vold.

Jarle intervjuer Jarle

Det hender familien tar meg i å snakke med meg selv, men denne gangen har jeg mitt på det tørre, idet den jeg konverserte utelukkende er navnebror, skjønt det utvilsomt føles underlig å innlede telefonsamtaler og e-poster med «Hei, Jarle!», det medgir jeg villig vekk.

Som oversetter er jeg forresten også mer komfortabel med å oversette fra engelsk til norsk enn omvendt. Ikke desto mindre har jeg nyss intervjuet Oslo-hotellet THE THIEFs direktør, Jarle Moen, på norsk – for så å renskrive det på engelsk, for publisering på HSMAIs europeiske nettsted i dag (for anledningen på amerikansk, ikke engelsk – fordi det er sånn oppdragsgiver vil ha det).

Men pytt, all in a day’s work, som de sier. Gakk bare hen og les. Han er en interessant fyr, min navnebror hinsides langfjella.

Foto: Jarle Moen, Thief Executive Officer på THE THIEF. Foto fra hotellet.

«Ti myter om Israel» blant elleve som MÅ leses

Kommentaravisen Ny Tid publiserte nylig en artikkel med elleve bøker redaksjonen mener du  lese i ferien, og ikke uventet var Ilan Pappes Ti myter om Israel, som jeg hadde gleden av å oversette i vinter, blant dem.

Den, og de øvrige anbefalingene, finner du her, mens boken med fordel kan bestilles rett fra forlag.

Opprømt som jeg er (og som bildet for oven indikerer), feires begivenheten i dag med reker i sommervarmen.

Nå går det bare én vei

Ens siste oversettelse, Ilan Pappes Ti myter om Israel, ligger på fjerdeplass på Tronsmos Ti på topp, etter én sølle uke i salg:

Noe som rimeligvis helt og holdent beror på oversettelsen, förstås. Men seriøst, det later virkelig til at boken er vel mottatt, tross sin forholdsvis smale tematikk.

Ellers hadde Klassekampen dette oppslaget i dag:

Ilan Pappe-intervju i Klassekampen mandag 12. mars 2018 (faksimile).
Ilan Pappe-intervju i Klassekampen mandag 12. mars 2018 (faksimile).

Mens Vårt Land hadde dette på trykk sist onsdag:

Ilan Pappe-intervju i Vårt Land onsdag 7. mars 2018.
Ilan Pappe-intervju i Vårt Land onsdag 7. mars 2018.

Og så har vi denne, naturligvis, hos LO-magasinet Fri Fagbevegelse sist fredag:

Myteknusing fra Midtøsten

Og det er sant … Dagbladet publiserte dette på nett i dag (ventelig på papir i morgen):

– Trump er det beste som har skjedd Israel og palestinerne

Ingen anmeldelser foreløpig (?), men NRK P2s Verdibørsen har visst boken og forfatteren på tapetet med det første.

Og skulle du fortsatt være usikker på hva det går i, har jeg sakset dette fra forlagets presentasjon:

Femti år etter starten på okkupasjonen av Vestbredden og Gaza, tar denne boken et grundig oppgjør med ti av de mest omstridte temaene i Israels historie. Fra tiden da de første jødiske bosetterne ankom Palestina frem til våre dager, viser den anerkjente israelske historikeren Ilan Pappe hvordan Israels offisielle historiefremstilling er bygget på en rekke oppkonstruerte feilslutninger, som har hatt katastrofale følger for palestinerne, og er et hinder på veien mot en fredelig løsning på konflikten. Pappe undersøker blant annet sannhetsverdien i påstandene om at palestinerne forlot sitt hjemland frivillig i 1948, og at seksdagerskrigen i 1967 var en «ufrivillig krig». Videre viser han hvordan Oslo-avtalen, fremfor å være et gjennombrudd i fredsforhandlingene, bidro til å forverre situasjonen for de okkuperte og undertrykte palestinerne og han forklarer hvorfor tostatsløsningen ikke lenger er en farbar vei.

Oversatt av Jarle Petterson, etterord av Jørgen Jensehaugen.

Ilan Pappe (f. 1954) er israelsk historiker og politisk aktivist. Han er professor ved Institutt for samfunnsvitenskap og internasjonale studier ved Universitetet i Exeter, og sentral i den internasjonale  BDS-bevegelsen (Boycott, Divestment and Sanctions). Han er forfatter av over femten bøker, blant annet den bestselgende The Ethnic Cleansing of Palestine (2006) og The Idea of Israel (2014).

Ti myter om Israel ble utgitt på Verso i 2017, og er den første av Ilan Pappes bøker som er oversatt til norsk.

Omslaget til Ilan Pappes "Ten Myths About Israel", på herværende oversetters bord.
Omslaget til Ilan Pappes «Ten Myths About Israel» før oversettelse.

Senere publiserte artikler:

En spennende helg

La meg først begynne med å avkrefte eventuelle rykter om at bloggposten er et forsøk på å vinne pris for kreative overskrifter. Det er den, som man vil forstå, definitivt ikke, men siden helgen primært er spennende for meg, for andre kanskje ikke like mye, er det bare rett og rimelig at det gjenspeiles i overskriften.

Med den presiseringen unnagjort, er helgen spennende av fire, til nød fem grunner:

  1. Min siste oversettelse, Ilan Pappes Ti myter om israel, er kommet i hus – og oversetteren er svært fornøyd (i alle fall inntil jeg blir den første trykkfeilen vàr)
  2. Jeg i dag runder mine første 56, og gjør regning med at både kroppslig og mentalt forfall kommer til å gjøre seg gjeldende i løpet av dagen
  3. Jeg er i ferd med å legge siste hånd på en video, på bursdagen selveste, som del av et større prosjekt
  4. Italienerne går til urnene, for ventelig å gjeninnføre fascismen
  5. Det årlige Oscar-evenementet utspilles i natt (som om det bryr en, men ikke desto mindre)

Feiringen – av samtlige begivenheter – har foregått i ytterst beherskede former, for når alt kommer til alt, forblir man til syvende og sist en sølle familiemann. Foruten at verdens generelle tilstand muligens ikke påkaller festligheter, naturligvis. Så pass svartsyn syns jeg vi kan unne oss, bursdag eller ei.

Hvorom allting er: Godt valg, Italia – og god søndag, allihopa (eller god sønndag, mamma)!

P.S. Mens vi er inne på videoproduksjoner, kunne jeg simpelthen ikke styre meg, her i går (klikk høyttaler-ikonet, om lyden uteblir):

Møt Ilan Pappe

Observante lesere vil ha registrert at jeg nylig oversatte den israelske statsviteren og forfatteren Ilan Pappes Ti myter om Israel, som skulle være i bokhandlene om få uker – og i alle fall innen Pappe selv stiller til debatt på Litteraturhuset.

Skulle du være interessert i Palestina-Israel-komplekset, har du anledningen nå – i alle fall om du bor i Oslo-området (noe jeg dessverre ikke gjør, men hvem vet …):

Jeg er for øvrig, forstår jeg nå, den første som har oversatt Ilan Pappe til norsk:

Kort om boken

Ti myter om IsraelFemti år etter starten på okkupasjonen av Vestbredden og Gaza, tar denne boken et grundig oppgjør med ti av de mest omstridte temaene i Israels historie. Fra tiden da de første jødiske bosetterne ankom Palestina frem til våre dager, viser den anerkjente israelske historikeren Ilan Pappe hvordan Israels offisielle historiefremstilling er bygget på en rekke oppkonstruerte feilslutninger, som har hatt katastrofale følger for palestinerne, og er et hinder på veien mot en fredelig løsning på konflikten. Pappe undersøker blant annet sannhetsverdien i påstandene om at palestinerne forlot sitt hjemland frivillig i 1948, og at seksdagerskrigen i 1967 var en «ufrivillig krig». Videre viser han hvordan Oslo-avtalen, fremfor å være et gjennombrudd i fredsforhandlingene, bidro til å forverre situasjonen for de okkuperte og undertrykte palestinerne, og han forklarer hvorfor tostatsløsningen ikke lenger er en farbar vei.

Ilan Pappe (f. 1954) er israelsk historiker og politisk aktivist. Han er professor ved Institutt for samfunnsvitenskap og internasjonale studier ved Universitetet i Exeter, og sentral i den internasjonale  BDS-bevegelsen (Boycott, Divestment and Sanctions). Han er forfatter av over femten bøker, blant annet den bestselgende The Ethnic Cleansing of Palestine (2006) og The Idea of Israel (2014).

Ti myter om Israel ble utgitt på Verso i 2017, og er den første av Ilan Pappes bøker som er oversatt til norsk.

Sammen med Edward Said er Ilan Pappe den mest  overbevisende fortolker av palestinsk historie.

– The New Statesman

Ilan Pappe er Israels modigste, skarpeste og mest prinsippfaste historiker.

– John Pilger

En av de mest toneangivende israelske dissidentene som lever i ­eksil … Han er også en av få israelske forskere på konflikten som  skriver om palestinernes side med dyp kunnskap og empati.

– Avi Shlaim, The Guardian

Boken får du kjøpt hos Solum forlag.

Foto: Den israelske statsviteren og forfatteren Ilan Pappe. Fotograf: L.Willms/Wikimedia Commons.

Død over e-postvedleggene!

Jeg er helt i skyene! Intet nytt deri, forsåvidt. Skal sant først sies, har jeg vært en flittig bruker av skytjenester siden årtusenskiftet, uten at jeg dermed kan hevde at jeg fullt ut utnytter deres potensial.

Ikke desto mindre må jeg synge deres pris, her jeg sitter, med gjennomgang av en historiker og en språkvaskers merknader til min aller siste oversettelse (som for øvrig har vært en langdryg affære).

Jeg har lagret kapitlene som separate dokumenter, delt med forlaget, som dermed har full tilgang til originalfilen oppi skyen, der de selv kan foreta og foreslå eventuelle endringer, med kommentarer og sporing i endringspanelet, som gir rom for eventuell diskusjon (som den oppmerksomme leser muligens vil se av bildet for oven).

Altså, for all del, holder du og dine kolleger hus i samme bygning, er kanskje nytteverdien begrenset, men for meg, bosatt på en nær øde ø, er skyen gull verdt. Til de grader at jeg overveier å kjøpe mer plass, slik at absolutt alt kunderelatert materiale fins tilgjengelig for kundene, i sine kundededikerte mapper, hvis tilgang er begrenset til dem og meg.

Da, tror jeg, begynner vi for alvor å snakke.

Død over e-postvedleggene!