Jeg kan fortsatt kjenne følelsen det ga, den gangen jeg for noen og 40 år siden sikret meg de første av en lang rekke ordentlige tusjer – Letrasets Pantone-penner, til fargelegging av ungdommelige tegneprosjekter av allehånde slag.
Den jevne dekkflaten, forutsatt at man brukte papir myntet på formålet (følgelig: Også papir fra Letraset!), var egnet til å fremkalle en lykkefølelse hinsides all fornuft.
Over 40 år senere kan jeg fortsatt kjenne lukten, fremskyndet av det faktum at kone pone, så vel som datter, bruker Tria-tusjer (som de fordums Pantone-pennene heter nu om dagen), ledsaget av de dobbelt-tippede Copic-pennene, som jeg her har gjort et forsøk på å tegne – som gjennomdigital vektorgrafikk, dog (klikk på bildene for større gjengivelser):
Copic-penn.
Utsnitt av Copic-penn.
Utsnitt av Copic-penn.
Her burde jeg sikkert anføre at jeg ser sjarmen ved analog tegning, det skulle da bare mangle! Med mindre du er på utkikk etter utfall som er litt mer picture perfect, selvfølgelig, og som tåler uendelig skalering, uten den ringeste forringelse (les piksler som forstørres i takt med bildets oppskalering, for eksempel).
Nå er den selvfølgelig ingen nyhet, denne vektorgrafikken. Ta denne musen, for eksempel, som jeg tegnet en gang mellom 1985 og 1990 (jeg husker ikke helt lenger):
Walt Disneys Mikke Mus. Egen tegning cirka 1985–1990, eksponert på 24×36 mm Kodak Ektachrome diapositiv.
Legg merke til den blasse kvaliteten, som følge av at datagrafikken jeg begikk på 1980-tallet ble eksponert på film. Utmerket til kinoreklame og alskens projektorpresentasjoner, som jeg engang begikk en god del av, men skulle det trykkes, måtte det innom en skanner, med påfølgende firefarge-separasjon – og begrensningene som tross alt fulgte det analoge filmmediet, hvor digital originalproduksjonen enn hadde vært.
Legg også merke til hvordan den mønstrede bakgrunnen gir Mikkes karakteristiske ører et noe kantet preg, men jeg forsikrer: just det er et optisk bedrag. Uten bakgrunnen, ville kurvingen ha fremstått jevn som bare det. Det kan imidlertid være interesant å merke seg de grove stegene i bakgrunnens fargeforløpning, klart synlig for det blotte øye.
Det er fordi vi kun hadde 256 farger til disp i ett og samme bilde – tross en palett på 16 teoretiske millioner.
Som du vil forstå, savner jeg med andre ord ikke tusjene. Skjønt de er et morsomt nok digitalt motiv.
Rett som det er står man der, i beit for norske illustrasjoner, illustrasjoner i det hele tatt, for bruk i dokumenter og publikasjoner – spesielt etter at Microsoft bestemte seg for å skrote clipart-arkivet som fulgte Office-pakken (et arkiv man personlig var bidragsyter til, en gang i verden, forresten).
Behovet har avstedkommet en personlig målsetting om selv å lage et bibliotek av norske standardillustrasjoner, som ambulansen over – og denne 200-lappen:
Norsk 200 kroner-seddel.
Jeg medgir villig vekk at den detaljrike ambulansen var i overkant tidkrevende. Skal jeg ha det minste håp om noen gang å komme i mål, bør jeg nok legge meg på 200 kroner-seddelens nivå – skjønt det snart kommer nye sedler. I tillegg har jeg i vanvare kommet i skade for alt å lage illustrasjoner som burde passe kolleksjonen, hvorav noen gjengitt på denne siden.
Man er, kort sagt, simpelthen i gang!
Wish me luck!
Men altså, det er fullt mulig å gå for detaljert til verks:
Guylians ikoniske havhest, tegnet på PC, tidligere i år.
En skulle kanskje tro man har et inderlig forhold til sjokolade, (jfr tidligere tegning, t.h.), men egentlig er det vel ikke verre enn at sjokoladen er et usedvanlig takknemlig materiale å tegne – som vektorgrafikk.
Når jeg nå begir meg ut på den galeien igjen, har det utelukkende sammenheng med formiddagens tildragelse, alt beblogget – her:
Jentungen (12) så på meg, og pekte på restene av sjokoladeplaten sin, som, da hun la seg i går kveld, inkluderte én ekstra, løsrevet rute, som ikke var der lenger.
Jeg så på henne, som om jeg ikke riktig skjønte hva hun ville frem til, og kunne se at hun gradvis kom i tvil om egen hukommelse.
Her tror jeg andre foreldre har en hel del å lære, om behovet for å brenne lenge i helvete skulle bli for påtrengende.
Siden det er søndag, og man gjerne begir seg den slags søndagssysler i vold, falt man i tanker om den gang man, for en 30 års tid siden, tegnet sjokoladeplater for Cloetta, og ga seg til å tegne denne, fra konkurrenten hvis navn det skulle være unødvendig å spesifisere:
Rute fra en Freia Melkesjokolade. Tror man (den er, med unntak av storken, ikke tegnet etter foto eller original).
Storken er tracet, mens resten består av enkle firkanter og polygoner, med litt høylys og relieff her og der, så proporsjonene er sikkert ikke korrekte, og man ser umiddelbart at det ikke handler om foto, alle forsøk på fotorealisme til tross.
På den annen side snakker vi harmløs søndagsmoro.
Historien bak Freia-storken
Freia-storken, opprinnelig tegnet av Oscar Carl Augen Kristoffersen (26) i 1907. Tracet som vektorgrafikk, av yours truly (53) i 2015.
Som det meste, kom ikke Freia-storken med storken, men ble tegnet av en ung mann, som skulle møte et altfor tidlig endelikt. Jeg sakser fra Freias nettsted:
For å skape blest om Freias produkter de første årene, ble det arrangert en rekke konkurranser. En av dem fant sted i 1907, og oppgaven var å dekorere en kakaoboks. Vinneren ble Oscar Carl Augen Kristoffersen, en 26 år gammel retusjør som drømte om å bli kunstmaler. Hans bidrag var en sittende Marabou-stork som vi i dag kjenner som varemerket til både Freia i Norge og Marabou i Sverige.
Med sitt maleri av Marabou-storken, vant Oscar Carl Augen Kristoffersen et stipend på 400 kroner. Dette var mye penger på tidlig 1900-tallet. Så mye penger at Kristoffersen investerte i en studiereise til Italia. Første etappe av reisen gikk med på dampskipet ”Bekkelaget” ut av Kristianiafjorden 23. juli 1908. Et stykke ute i fjorden forliste skipet, og Oscar Carl Augen Kristoffersen var blant de omkomne. Selv om han ikke etterlot seg noen omfattende kunstnerisk produksjon, ble han opphavet til Norges og Sveriges mest kjente varemerker.
En Genigraphics 100D+, identisk med min konsoll på 1980-tallet (fra vårt søsterselskap, Data-Dias København), med en «tablet» over tastaturet. Vi jobbet med tablets i 1985, ser De.
I hine hårde, da datagrafikken var mitt levebrød, hendte det at jeg brukte sjeldne øyeblikks dødtid på å perfeksjonere fotorealistisk illustrasjon, et resultat det strengt tatt ikke er mulig å oppnå med vektorgrafikk, uten tekstur-rendering. Ikke var det nevneverdig tid til denslags heller – med mindre man var innstilt på å sitte ved arbeidsstasjonen døgnet rundt (noe arbeidet likevel krevde, både titt og både ofte). Nå smokker du det kjapt i hop hjemme i stua, på en Windows-maskin med billig-software. En arbeidsstasjonen som den til høyre, kostet glatt halvannen mill, enda den knapt var i nærheten av hjemmedataens formidable kapasitet, anno nu om dagen.
Hvordan du snur og vender på det, klarer jeg altså ikke å tegne mer fotorealistisk enn jeg har gjort med radioen over – noe som har sin forklaring i at vektorgrafikken utgjøres av hele flater og objekter, bestående av én farge hver, uten hjelp av piksler i alternerende sjateringer. Det jeg lager av gradienter, eller fargeforløpninger, som vi kalte dem før om årene, fremstilles ved hjelp av lineære overganger, fra ett punkt (for eksempel mørkt) til et annet (for eksempel lyst), skjønt de i denne tegningen er svært subtile – enkelte steder knapt synlig. Teksten fortsetter etter bildet.
Ferdigtegnet radio, i sin helhet (klikk på bildet for større gjengivelse).
Jeg mener … Selv en blind høne – som formodentlig også finner korn – ser at radioen over er en tegning, det er liksom ingen tvil. Fotorealismen kan altså ikke bli stort annet enn tentativ. Der punktgrafikken, fremstilt ved hjelp av Photoshop, for eksempel, byr på et vell av individuelt fargelagte punkter (eller piksler), som gir rom for sjatterte, organiske overflater, er vi vektorgrafikere henvist til gradientene.
Likevel sverger jeg til – ooohh – renheten og, ikke minst, detaljrikdommen, som beholdes, hvor mye du enn måtte lyste å skalere illustrasjonen opp. La meg vise noen utsnitt av radioen:
Eller skulle vi gå den enda litt nærmere på klingen?
Og nå har du sikkert skjønt tegningen med tegningen, men enkelte kjenner jo, som bekjent, ingen grenser:
Crispy, crispy, crispy! Og jeg kunne selvfølgelig fortsette. Ulempen er naturligvis at mine små unøyaktigheter kommer for en dag. For kommer du så tett på, innser du at den grønne dotten på klokkeviseren burde ha vært tilført en smule dybde og profil. Men hey, det var vel egentlig ikke meningen å gå tegningen så nøye etter i sømmene.
Det spørs om et foto tåler samme behandling. La oss myse litt på bildet jeg knipset av husets variant i dag, med mobil, riktig nok:
Forminsket og noget beskåret.Tett utsnitt.Supertett utsnitt – med noe som skal forestille et femtall.
Oh yes …
Vektorgrafikkens fortrinnlighet skulle uansett stå noenlunde klart for eventuelle lesere, som i bunn og grunn var hensikten. Tall og bokstaver orket jeg imidlertid ikke å tegne egenhendig, mer som følge av latskap enn noe annet. Typografien er altså ikke kliss identisk.
Og det perforerte høyttalerdekselet på toppen? Jeg kunne, selvfølgelig, men det hadde innebåret manuell fremstilling av individuelle hull, hvilket bringer meg tilbake til dette med tid og tålmodighet …
Ser vi likevel på forutsetningene, og begrensningene som ligger i vektorgrafikken, er jeg egentlig fornøyd med utfallet, og tror min santen forna da’rs levebrød er blitt noe av en hobby. En jeg for øvrig kan anbefale, om du er villig til å investere i et tegneprogram – som ingenlunde behøver å være kostbare Illustrator fra Adobe!
Det er i alle høver en rimelig investering, sammenlignet med vidunderne vi betjente dengang da (denne snutten er fra Diagraf, som for øvrig overtok vår oslovirksomhet, 1987):
Helt avslutningsvis, husker jeg ennå entusiasmen over lanseringen av Flash, for nesten 20 år siden, som ikke bare muliggjorde vektorisert grafikk på nett (sammen med SVG-formatet), men lydlagte animasjoner med interaksjon. Det er klart jeg var fascinert, så fascinerte vel også det meste som var nettbasert ved de leiter. De siste ti årene har jeg imidlertid skydd Flash-filene som ville pesten – primært fordi de spiser maskinressurser til frokost. I mellomtiden har vi hatt DHTML, som lenge virket lovende og, sluttligen, HTML 5. Til alle andre formål er de gamle vektorgrafikk-formatene uansett best (selv om jeg altså ikke får gjengitt dem her – i originalformat, i ethvert fall).
Se så! Så skulle man altså ende med å lage sin egen clip art igjen. Hvem hadde trodd?
