Hyperlokal kampanje for knapper og glansbilder

Å være frilanser i grisgrendte strøk kan være noe av en utfordring, så det er ikke fritt for at lokal kundeakkvisisjon fordrer en smule innsats. Nå er det selvfølgelig ikke første gang jeg prøver, men jeg har forbannet meg på å gjøre et siste forsøk – denne gang i form av en koordinert kampanje, bestående av denne annonsen (som vist over) i lokalavisen:

Faksimile av annonse i Bladet Tysnes 31. oktober 2019.
Kraftig forstørret faksimile av annonse i Bladet «Tysnes» 31. oktober 2019 (og herregud, så vidunderlig underground det egentlig er med sorthvitt! Hilsen bad boy Petterson).

På prent fyller den bare 25 millimeter av én spalte, trykt i gloriøs – og dermed billig – sorthvitt, for den nette sum av om lag 200 penger (eks mva), supplert av en video på Instagram og Facebook (som når et par tusen lokale sjeler for 63 norske kroner):

Samt denne landingssiden:

du_saag-mac

Alt sammen ledsaget av en oppfølgende e-post til næringslivet på Tysnes. Da snakker vi valuta – for skarve kr 263,- i distribusjonskostnader.

Så gjenstår det å se om det lokale næringslivet biter på kroken denne gangen, men det er von i hangande snøre – spesielt nå som de er tilskrevet på nynorsk og allting.

Wish me luck!

Og husk:

Du såg da her – klikk her

P.S. Og så kunne jeg selvfølgelig ikke dy meg for å runde av med denne:

View this post on Instagram

Du såg da her, så klart! #tysnes

A post shared by Jarle Petterson Media (@jarlepetterson) on

Få Tysnesfest-ramme på profilbildet ditt

Nå kan du enkelt markedsføre Tysnesfest med profilbildet ditt på Facebook. Alt du trenger å gjøre, er å holde musen over profilbildet ditt (på din egen side), velge «Oppdater profilbilde» og «Legg til ramme», før du simpelthen søker på «Tysnesfest», og vips …

Resultatet skulle bli omtrent sånn:

Den er superenkel, förstås, rasket sammen i en forrykende fei, men gjør forhåpentligvis nytten.

Disclaimer: Jeg har hverken utformet festivalposter – gjengitt øverst – eller annet profilmateriell for Tysnesfest, så dette er å regne som en uoffisiell public service, delt av pur og uforfalsket godhet.

Personvernkrisen i sosiale medier mildt overdrevet

Det er ingen tvil om at vi kan pådra oss stor skade av det daglige nærværet i sosiale medier, enten vi får en tilværelse som er mer farget av det som foregår der enn i det såkalt virkelige livet eller man utleverer mer enn man strengt burde, både til omgivelsene og til dem som leverer tjenestene.

Så har også just det siste vært gjenstand for stor halloi de siste ukene, i kjølvannet av avsløringene som viste at selskapet Cambridge Analytica samlet data om 50 millioner amerikanske Facebook-brukere – et selskap som angivelig er brukt i mer enn 100 forskjellige valg i over 30 land (og var på nippet til å spille en rolle i siste stortingsvalg).

Og her i går kom nyheten om Schibsteds fremferd siden 2001.

Det er klart det har fått mange brukeres øyne opp for farene forbundet med Internett og sosiale medier, i en slik grad at mange har bestemt seg for å droppe Facebook helt. Akkurat det er sikkert en god ting, om ikke nødvendigvis av hensynet til personvern, for det er ingenting nytt i behovet for varsomhet i omgangen med personlige opplysninger. Det var ikke en risiko som kom med de sosiale mediene – eller med Internett, for den saks skyld.

Enhver som i gamle dager utstyrte sine avispubliserte annonser eller leserbrev med telefonnummer, adresse, navn på familiemedlemmer, politisk og religiøs overbevisning, fødselsdato og alskens preferanser, måtte være klar over muligheten for misbruk, akkurat som i dag.

Er du ikke det, hviler ansvaret – nå, som da – på deg selv, om pressen og all verdens meningsbærere måtte mene annet.

Så kan man selvfølgelig spørre hvilke grunner sosiale medier måtte ha for å oppfordre oss til utleveringen. Det er klart slike opplysninger er nyttig kapital, skjønt vi ingenlunde er forpliktet til å forsyne dem med den.

Men for all del, det var aldri forbudt å opptre uvettig, i det minste på egne vegne. Gjør du derimot ikke det, har du sant å si lite å frykte – utover faren for at livet innsnevres til bekjentes bilder og beretninger om egen vellykket- eller mislykkethet, selvfølgelig.

Det er jo også noe …

Facepalm Facebook SoMe

Nu også på Facebook

Først idet Facebook for lengst er erklært en smule retro, fikk jeg somlet meg til å stable på bena en egen Facebook-side for frilansvirksomheten min, for dem som – mot all tenkelig formodning – skulle ha interesse av å holde seg àjour med hvilke tjenester jeg har å by på. Og du finner den her.

Sosiale medier

Som mangeårig frilanser for en rekke virksomheter i Oslo-området, har jeg bestemt meg for å prøve meg på det lokale markedet, med hvilket jeg mener bergensregionen, i relativt vid forstand – ikke å forglemme Tysnes, hvor jeg engang bor. Tross alt ville det være for galt om bare oslovirksomheter skal få nyte godt av godsakene! Jeg burde skamme meg. Dette kommer til å innebære noen fremstøt, som også er bakgrunn for FB-siden.

Facebook-siden er ikke på noen måte forbundet med min cirka tiårige, nær inaktive privatkonto, dog.

Følg med!

Insta-revival

Jeg var visst aldri noen stor Instagram-bruker, men er, etter mange års inaktivitet, kommet til at ens årelange konto ikke nødvendigvis må ligge brakk, når man nå engang har den.

I denne omgang går vi for posting av vektorgrafikk, som vist her:

Skjønt annen bruk utvilsomt også kan ha noe for seg. Følgelig vil jeg prøve å poste noe fra arkivene på daglig basis – om jeg bare husker å følge opp.

Følg gjerne med, du også!

Internett og journalistisk paranoia

Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.

Det fins en evig kjensgjerning, som uavlatelig ser ut til å bekrefte seg selv. Den at hestene bites, når krybben er tom, selvfølgelig, slik vi nå ser påstanden bekreftes, i et tilnærmet samlet Medie-Norge – med unntak, kanskje, av avisene som, med viten, vilje og vidåpne øyne, har sluttet seg til Facebooks instant articles.

«Facebook, Google og algoritmene overtar redaktøransvaret!», roper de, som om de ikke har noe valg. Men her er alt de trenger å gjøre:

  1. Se for helv … til å slutte med delingen i sosiale medier
  2. Sørg for at avisen Deres ikke indekseres av søkemotorene

Det er så enkelt at jeg kunne ha gjort det selv, som vi ser av instillingene for denne bloggen:

Nettavisene kam, som jeg, selv velge om søkemotorene skal indeksere sakene deres (skjermdump fra denne bloggens administrasjons-grensesnitt).
Nettavisene kan, som jeg, selv velge om søkemotorene skal indeksere sakene deres (skjermdump fra denne bloggens administrasjons-grensesnitt).

Verre er det jo ikke.

Den økonomiske desperasjonen har imidlertid drevet norske mediers paranoia til ubegripelige høyder. Betalingsmurene, som tross alt skulle redde dem, funker jo ikke (som jeg for øvrig forutså for ti år siden), så hva nå?

Skyt budbringeren

Men her er greia. Posten Norge skal leve, de også. Derfor tar de betalt for å distribuere publikasjoner. Facebook skal også leve, men tar seg ikke betalt for distribusjonen. I stedet velger de den langt mer sympatiske annonsemodellen, som nettavisene selv sverget til, før de reiste de vederstyggelige murene rundt annenrangs-materialet sitt.

De flyr med andre ord i strupen på dem som aller velvilligst distribuerer sakene deres, og mener at Facebook er i ferd med å snappe redaktøransvaret fra dem!

I så fall bør vi kanskje tilkjenne Posten Norge redaktøransvar for det de distribuerer. Eller?

Kjære redaktører, noen trenger å ta seg en bolle. Vi snakker om vinn-vinn-løsninger her, som dere bare kan prøve å fortelle at dere ikke tjener på. Eller hvorfor deler dere egentlig sakene deres?

Dette handler om at mye vil ha mer. Facebook, Google og andre instanser har gitt dere lillefingeren, og nå er dere ute etter hele armen.

Spør De meg, finner jeg det intet mindre enn vemmelig.

Dropp heller fordyrende Nett-TV, podkaster og kostbare, multimediale løsninger, og se om dere igjen klarer å finne tilbake til kvalitetsjournalistikken, så kanskje, skal dere bare se at betalingsviljen kommer tilbake.

Men nå? Nå er dere på tidenes sykkeltur.

Toppillustrasjon: Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.

Opprinnelig publisert i Nedtegnelser, lørdag 4. juni 2016.

Jubel for utgammel skitt i fletta ny innpakning

Maria, eller der Maschinenmensch, i Fritz Langs «Metropolis» (1927), på bloggerens PC-skjerm.

Det var en gang da kunstig intelligens, ofte omtalt som AI, ble ansett fjern fremtidsmusikk – skummel fremtidsmusikk. Men hvordan er det nå? Fremtidsmusikk? Niks piks. Skummelt? Hell yeah!

Man kan ikke bevege seg på Internett (og hvem gjør ikke?), uten å ha fått med seg kontroversene rundt Microsofts chatbot, Tay.ai, som hin uke gjorde furore som rabiat rasist, etter å ha tatt til seg grumsete holdninger fra samtalepartnerne på Twitter. Teksten fortsetter under bildet.

Microsofts beryktede chatbot, Tay.ai.
Microsofts beryktede chatbot, Tay.ai.

Så ille skulle det bli, at Microsoft så seg nødsaget til å stenge skravleboten, slik at de kunne vaske munnen dens, med klut og kost og såpevann.

På onsdag tok teamet sjansen på å slippe ham/henne løs på Twitter igjen, men det skulle visst ikke vare. Etter kort tid ble det klart at boten simpelthen ble overveldet av responsen, ute av stand til å absorbere alt sammen.

I én tweet presterte den sågar å beklage sin egen utilstrekkelighet, som «[ … ] the lamest piece of technology. I’m supposed to be smarter than u..Shit.», og:

I like pics of humans but i could fux wit dis too

Til alminnelig forlystelse, selvfølgelig, men entusiasmen har også vært påtagelig. Til de grader at Microsoft har blinket ut kunstig intelligens som fremtidig satsingsområde, som det fremgår av denne Digi.no-artikkelen i går.

Har du derimot vært med en stund, blir du sittende og måpe over alt som utlegges som innovativt og nytt. En av denne bloggerens favorittsysler, for en tyve års tid siden, var å skravle med den kunstig-intelligente chatboten A.L.I.C.E., som ble lansert i 1995 (for på den tiden var jo slikt spennende og nytt), men fortsatt befinner seg på den store Internetten.

Sving bortom og prøv deg!

Et kort utdrag fra mitt ferske gjensyn med mitt gamle 1990-tallsbekjentskap:

Samtale med A.L.I.C.E.
Samtale med A.L.I.C.E.

Innpakningen er selvfølgelig ikke som dette århundrets, men hey, kids: Kunstig intelligente kjatreboter er ingenlunde et barn av det enogtyvende århundret.

Just saying.

OK?

Hva blir det neste? 3D-printere?

Toppfoto: Maria, eller der Maschinenmensch, i Fritz Langs «Metropolis» (1927), på bloggerens PC-skjerm. På 1920-tallet var imidlertid ikke robotene videre snakkesalige.

Bloggposten ble opprinnelig publisert i allmennbloggen Nedtegnelser i går.

Forsinket selfie-dille

20131127-191405.jpg
Hin uke ble det kjent at selfies er opptatt i Oxford Dictionaries, og at ordet er utpekt som årets engelske nyord. Én knapp dag senere gikk de norske nettavisene bonkers. Senest i dag kom Aftenposten med denne oppfordringen på Facebook :

Vi skriver en sak om «selfies», som er kåret til årets ord. Selfies er bilder man tar av seg selv og deler på sosiale medier. Til saken i papiravisen vil vi gjerne ha selfies fra dere! Vil du bidra? Send til ahmed.fawad.ashraf@aftenposten.no eller del på Instagram med #apselfie.

La meg først som sist presisere at eget selfie (over) ikke er tagget #apselfie på Instagram (eller e-postet Ahmed Fawad Ashraf, for den saks skyld), skjønt det er inspirert av Aftenposten-oppfordringen. Det fins grenser! Men siden bloggen er forbeholdt en engere krets, tåler bildet gjengivelse her.

Nå er det bare det at «selfie» ingenlunde er et nyord. I den digitale tidsalder skjer tingene fort, og to år er, med skam å melde, ancient times. For det er i alle fall to år siden jeg først så selfie-begrepet brukt på Tumblr, så ha meg tilgitt om jeg anser termen en anelse antikk.

Min egen siste Tumblr (jeg har hatt noen av dem før) finner du for øvrig her.

Er jeg forut for min tid, eller hva (for egentlig var det jo det jeg ville frem til)?

Opprinnelig publisert i Nedtegnelser i dag.

Sosiale medier: Information overload?

De aller fleste vil nok mene at de sosiale mediene er en god ting, og at stemmer som ellers ikke hadde blitt hørt, får sitt ufiltrerte utløp i blogger, på YouTube, Twitter eller Facebook.

Men med frislippet følger også et behov for å holde tungen rett i munnen, og sile bort alt som er uvesentlig – en jobb vi før om årene overlot til avisredaksjonene.

For det er ikke til å komme forbi at mennesker av det 21. århundre må forholde seg til enorme informasjonsmengder, for eksempel i Twitter-feeden. Du må ikke engang følge alle som sprer uinteressant informasjon. Det er nok at noen i den sosialmediale kretsen din retweeter meldinger, som denne:

https://twitter.com/barsketorun/status/338888311005409280

Greit å vite? Neppe. Og der har du det store gross av – for de fleste – meningsløse tweets.

Av og til minner sosiale medier mer om en forbannelse enn velsignelse.

Just sayin’.