Og derfor går avisene åt skogen

Når inntektene skrumper, er kanskje ikke økte utgifter det beste mottiltaket, med unntak, selvfølgelig, av de gangene de er til inntekts ervervelse.

Etter tiårs økonomiske utfordringer, er det likevel det mediehusene gjør. Fra å være rene aviser, på prent og på nett, er de blitt mediehus i videste forstand, med aktivitet i alle tenkelige kanaler.

Jeg har brukt Aftenposten i montasjen min over, ikke fordi avishuset på noen måte skiller seg fra de andre, men fordi det er så representativt, med papirutgave, magasin (her utelatt), nettbrett- og mobilutgaver, ordinær nettutgave, web-TV og podcast.

Avis, radio og TV i ett. Just som alle de andre.

Likevel spør medielederne seg hvorfor de ikke tjener mer!

Det fins bare én oppskrift: Legg ned radio- og TV-satsingene, umiddelbart. Jeg er sikkert ikke alene om å bry meg filla:

For hør, Aftenposten, Dagbladet, VG – og resten av Medie-Norge: Vi har allerede radio og TV*, flesteparten av oss også via strømmetjenester.

Og dropp nyheter trykt på døde trær:

Aftenposten

Kutt disse tre, de tre desidert mest kostbare formidlingsmetodene, og du sitter igjen med billig-web (hallo, det er en grunn til at så mange har råd til å blogge!). For det er fortsatt nyhetene som gjelder.

Eller tror dere dette er så jævlig kostnadseffektivt, herr og fru redaktører?

VGTV
Fra VGTV-studio.

Det handler vel mest om at dere har en kringkastingssjef i magen, gjør det ikke – for så å klandre nrk.no for å ødelegge for nettavisene, etter først å ha tråkket i NRKs tradisjonelle bed?

Greia er uansett: Skrot podcastene, dropp TV-satsingen og la papirutgavene fare. Så går det dere godt, og dere får leve lenge i landet.

Skomaker, bli ved din lest, og all den jazzen. Det er ikke verre, vet dere.

Hva faen er det med dere? Drit i om skipet går under, så lenge det er med flagget til topps?

*Javel, så er det hovedsakelig Pute-TV, men jeg vet ikke helt hva det er som får dere til å tro at dere gjør det bedre.

Opprinnelig publisert i Nedtegnelser 17.02.2016.

TV-lisensen opp i röyk?

I sommer ble det klart at ikke mer enn tolv prosent av unge mellom 18 og 29 år er positivt innstilt til kringkastingsavgiften, trolig bedre kjent som TV-lisensen, mens hele 37 prosent av befolkningen under ett motsetter seg den obligatoriske avgiften.

Kun halvparten av de spurte sier de støtter ordningen, og støtten er størst blant dem over 60, og lavest blant yngre og vestlendinger.

Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen, fra tiden som konsernsjef i Amedia. Foto fra Amedia
Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen, fra tiden som konsernsjef i Amedia. Foto fra Amedia

Det siste utvilsomt et utslag av den utbredte misforståelsen om kraftig Oslo-slagside, hva man nå ellers måtte mene om det, betraktet med objektive briller. Det som derimot synes klart, er at kringkastingssjefen snart må ta grep. Men det er visst ikke bare bare.

Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen virker urokkelig i synet på å møte konkurransen – på konkurrentenes premisser.

Fail!

Det er ikke første gang jeg understreker behovet for særpreg, dersom NRK skal overleve som lisensfinansiert statskanal. Eller, som jeg skrev i en bebloggelse sist mars:

Som varm tilhenger av en ikke-kommersiell allmennkringkaster, er også jeg tilbøyelig til å mene at den kunne ha vært det – noe den imidlertid for øyeblikket ikke er. Skal vi beholde en lisensfinansiert og ikke-kommersiell allmennkringkaster, må den sørge for at den skiller seg dramatisk fra de reality-infiserte trash-kanalene – ikke, som nå, gjøre sitt aller beste for å emulere dem.

Det ser det ikke ut til at Krinken helt har klart, og folket er ikke de eneste som vil kringkastingsavgiften til livs. Som kjent har vi også en regjering som er sterkt kritisk til finansieringsformen – og til særstillingen NRK er velsignet med (og etter mitt syn fortsatt bør ha).

47 mill ut vinduet

Sommerbåten
Sommerbåten «Sjøkurs» i smult farvann. Foto fra NRK

Det er godt mulig at Kringkastingens storsatsing for sommermånedene, Sommeråpent, er et slags grep, men la oss nå være så ærlig at vi medgir at du ikke treffer dem mellom 18 og 29, som så kraftig motsetter seg kringkastingsavgiften.

Herre, min gud og min skaper, den treffer ikke engang meg, med mine 53 levde år!

Legger du så til det enkle faktum at satsingen koster statskanalen 47 hardt ervervede (?) millioner, for et program de færreste vil ha, begynner det kanskje å demre hvorfor lisensmotstanden er som den er. Men misforstå meg endelig rett. Jeg betaler gjerne enda mer, jeg:

NRK av 2014 har fått meg til å savne Norsk Rikskringkasting anno 1970, og det er pokker ta meg ikke tull. Om dere dropper alle sponsorplakatene, før og etter større egenproduksjoner, og lar det trashy klientellet seile sin egen sjø, er jeg ikke bare villig til å akseptere svarthvitt-sendinger med monolyd, jeg higer etter det. Jeg tror sågar jeg gladelig hadde bejublet en dobling av TV-lisensen.

— Fra generalistbloggen min, 6. desember 2014

Vidar Theisen

Her kan det selvfølgelig innvendes at 47 millioner ikke svarer til mer enn ti–tolv ganske ordinære eneboliger, men jeg sogner engang til generasjonen som anser slikt en liten formue – og er forhåpentligvis ikke alene om det.

Peanøtter ut av vinduet?

På forsommeren lanserte for øvrig Dagsrevyen sin nye vignett, med musikk fra den gullkantede og bejublede Röyksopp-duoen, for den nette sum av 200.000 penger – pluss åtte–ti års royalties (av ukjent omfang).

Nå er selvfølgelig 200.000 kroner bare peanøtter, ikke stort mer enn en anstendig månedslønn, så det skal jeg ikke si noe på. Men munnhellet «mange bekker små gjør stor å» skulle likevel være kjent for de fleste.


Det er i bunn og grunn lite å utsette på musikken (eller vignetten som sådan). Jeg liker den, jeg, men det der snekret altså den durkdrevne duoen fakta faen ihop på en skarve halvtime, som skulle gi en timebetaling på kr 400.000,-. Med dagens teknologiske løsninger, kunne oppgaven med fordel ha tilfalt NRKs bedriftsbarnehage, med ikke så veldig ulikt resultat.

Med pølsefest som belønning, kanskje? Vinn-vinn!

Hundretusener eller gratis?

For å illustrere, spilte og mikset jeg denne trallen på et lite kvarter:


(Ok, på en halvtime, da, men det var bare fordi jeg ikke ante hva jeg skulle spille, og brukte tyve minutter på å velge instrumenter.)

Far snekrer musikk i stua. Bloggers foto
Far snekrer musikk i stua. Bloggers foto

Den kan de få gratis, når de finner tiden moden for bytte, om en åtte–ti års tid (bare last den ned, gutta – trenger ikke si det til meg engang!). Det bør kanskje anføres at jeg muligens hadde brukt tid på den, var den et reelt oppdrag, men neppe mer en tre timer. Ikke uten betaling, iallfall.

Misforstå meg endelig rett, jeg liker, som alt nevnt, Röyksopp, innenfor rimelighetens grenser, men seriøst, ta en gjennomlytting av alternativene over (ikke at innspillet mitt er ment som et alternativ).

  1. Kr 200.000,- + åtte–ti års royalties
  2. Gratis

Det er klart, har du ikke noe forhold til pengesekken du forvalter, går det sikkert ut på ett, men om det var dine penger?

For la oss fjese det: Lisenskronene er våre penger, noe som gjør lisensmotstanden desto mer begripelig.

Tror jeg NRK kan overleve uten TV-lisensen? Med ressursene og markedsposisjonen virksomheten har akkumulert, gjennom mesteparten av forrige århundre, og hele dette, skal det veldig godt gjøres å kjøre mediebedriften i grøften.

Men skjeen  tas i en annen hånd.

Jeg stiller meg sterkt tvilende til at de bevilgende myndigheter og vår lovgivende forsamling fortsatt godtar at pengene flakser hit og dit, når behovene kan fylles med så enkle midler som her illustrert. Spesielt når de garantert har folk på huset, som, i motsetning til meg, kan musisere!

Just sayin’, Eriksen.

P.S. Hva den visuelle biten av Dagsrevyen-vignetten, produsert av Bintro, må ha kostet, må da fuglene alene vite (mye, mye mer enn musikken, iallfall), men du vil ikke tro hva man får til med iMovie i stova!

Dagens outfit – dagens dont

20130501-193807.jpg

Som gammel reklamemann, er det ikke fritt for at jeg er en smule hekta på Mad Men. Dels fordi serien fanger tidskoloritten fra egen oppvekst, dels fordi den formidler alle mytene fra min gamle bransje, så presist, fengende og innsiktsfullt.

Så i kveld, som på alle onsdagskvelder, benker jeg meg foran boksen – med Mad Men-genser’n på! Én gang reklamemann, alltid reklamemann, antar jeg. 1. mai eller ei.

Likevel holder jeg arbeidets dag hellig – med arbeid (hva ellers?). Den siste måneden har jeg nemlig stablet disse tre nettstedene på bena:

Og nå står hsmai.se (som jeg først aktiverer som nettsted i morgen, tror jeg) for tur. Men svensk är knappast vad jag anser min force, enda jeg granngivelig har oversatt to bøker fra språket. Åt andra hållet däremot, se det er en helt annen historie. Så i dag kartlegges behovet for forsvenskning av faste elementer, som statiske sider, menyvalg og sådant mere, så HSMAIs gode venner hos VisitSweden i Oslo kan bistå med egnede gloser.

Men så … SÅ er det tid for Mad Men, selv på arbeidets dag!

Last year’s news(week), I know, men denne spesialutgaven, som en Newsweek-utgivelse anno 1965, traff meg rett hjemme:

20130501-210028.jpg